Inderlighetsangsten

Får du hetta når folk hysjer på konsert?

Får du hetta når folk hysjer på konsert

INDERLIGHETEN ER DET MOTSATTE AV COOL. Til tross for at ironiens død har vært varslet mange ganger, har den ikke sviktet oss. Den er der med det behagelige laget av cellofan den legger mellom oss og begivenhetene. Godt er det. Der ironien og kulheten er utstøtningsmekanismer, er inderligheten å ta tingene inn over seg. Men det er så mange ting å ta innover seg. Og hvis du først begynner, tar det aldri slutt. Før man vet ordet av det er du som Kristin Clemet, som innrømmet hos Skavlan at hun gråter av «Tore på sporet».

LA MEG TA ET EKSEMPEL: Fredag for to uker siden var jeg på konsert med de svenske trubadurene Hederos & Hellberg på et utsolgt John Dee i Oslo. Det er helt stille mens de to fremfører sanger om whiskey og tapt kjærlighet. Jeg tror det er det de synger om, men jeg er ukonsentrert. Jeg er mest opptatt av at det er et stort rom helt fullt av helt stille, alvorlige unge mennesker som er i kontakt med følelsene sine. Jeg kan ikke komme på sist jeg var med på noe liknende. Det er vanskelig å være så stille. Når folk begynner å bli fulle blir det mer småsnakk, men da begynner det å gå hysje-bølger gjennom rommet. Det er nesten som å være på skolen.

HELDIGVIS GÅR DET GALT for Hederos & Hellberg. Snart ligger hele innmaten av pianoet strødd ut over scenen, og Mattias Hellberg må tulle og spille gitar og invitere oss alle på frokostkonsert mens Hederos prøver å ordne ting. Det løsner på stemningen, og hjelper for oss som syntes den var festet vel hardt i utgangspunktet. Det føles bra å slippe unna i kveld igjen. Inderlighetsangsten er ikke til å spøke med. Hetta er hetta.

DET SAMME SKJER på teaterstykket «Små menn» på Det Norske Teatret. Hovedrolleinnehaverne Reidar Sørensen og Gard Eidsvold stiller seg opp og synger Stings «Fragile», og jeg begynner å flytte rundt på stolen. Jeg kan late som om jeg ikke liker sangen fordi Sting har gjort det til sitt livprosjekt å lefle med skamløst inntektsbringende idealisme. Det har han jo. Men det er egentlig fordi jeg syntes den sangen var så fin da jeg var fjorten. Den fjortenåringens inderlighet tar jeg sterk avstand fra.

DETTE FIKSER JEG: Irak-krig («coming up _ on CNN»). Detaljer fra voldtektssaker. Drap i narkotikamiljøer og gamle damer som fryser i hjel, det leser jeg inngående om. Selvfølgelig er det morbid, men morbiditeten er fasjonabel. Jeg synes det er sjarmerende når jeg treffer voksne, seriøse mennesker som innrømmer at de støvsugde avisene for Orderud-stoff. Det gjør dem menneskelige. Inderligheten, derimot, det er de vassne greiene. Det er det som sørger for fri flyt av kontaktlinser og tillater store stillheter å sige inn. Inderligheten er nesten alltid upassende.

DE SOM STÅR FOR INDERLIGHETEN ute blant folk er de som på fest legger hodet på skakke, en tovet vott på skulderen min, og spør «hvordan haaar du det egentlig?». Jeg rømmer hver gang, og finner noen mer morsomme. De stiller gjerne spørsmål ved om jeg har noen sjelsevner overhodet, men på en infam og elegant måte. Takke meg til de morsomme.

STILLE NATT: Får du også angst av rolige konserter hvor alle skal være så inderlige og følsommme? Det gjør artikkelforfatteren. Hun har inderlighetsangst.