ANGSTEN:  OnklP har fått Norge til å føle og etter jul skal han bli med på «Hver gang vi møtes». Da blir det grining, da! Foto: Nina Hansen
ANGSTEN: OnklP har fått Norge til å føle og etter jul skal han bli med på «Hver gang vi møtes». Da blir det grining, da! Foto: Nina HansenVis mer

Inderlighetslandet

Dette er høsten Norge ble eidsvågifisert.

Kommentar

Han står opp fra senga. Bælmer bunnslampen på en ølboks fra i går. Angsten ligger som hår på huden. I hjørnet sitter Styggen og bare venter på muligheten til å gjøre kvalm.

I går slapp OnklP videoen til hitsingelen, nei fenomenet, «Styggen på ryggen», og vi fikk et enda nærere innblikk i OnklPs følelsesherjede liv.

Det var ikke første gang. I helga skrev Runar Gudnason om OnklP i musikkspalten «Vers» på Dagbladet.no. Det var solodebuten «Det kunne vært deg» fra 2005 han tok for seg. «En lang jammerdal av fyll, angst, noia, dop, psykoser», skrev Gudnason og fortsatte: «Styggen er gammelt nytt».

Norge var bare ikke klar for det ennå.

Ikke før nå.

Omtrent samtidig, på den andre siden av byen. Marit Larsen snakker om at hun er mer åpen på albumet «When The Morning Comes». Hun forteller om en låt hun har skrevet til seg selv, en låt hun ikke kunne ha skrevet for tre år siden.

- Jeg skjønner etter hvert at jo mindre jeg holder tilbake, jo nærere jeg tillater meg å være, jo mer tilgjengelig blir det. Er det ikke rart, sier hun.

- Det er som å ha det veldig vanskelig og ikke ville fortelle det til vennene dine, men så gjør du det likevel og skjønner at det er det viktigste som kunne ha skjedd med vennskapet. Vi må slutte å pynte oss for hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klisjeen om nordmenn er jo slik: Vi er Vesaas-vesener. Snøen daler rolig ned på utsida, mens det er full snøstorm på innsida.

Men av og til sprekker isen og ut strømmer kokende lava.

Og det er det som har skjedd i høst. Ta Martin, for eksempel, hovedpersonen i Ole Giæver og Marte Volds spillefilm «Mot naturen». Han er prototypen på den norske mannen der han løper rundt i norske fjellheimen med dinglende penis og dårlig samvittighet. Han vil bort fra et familieliv der han ikke klarer å si hva han føler, hva han mener, hva han vil. Men på fjellet får tankene fritt spillerom og vi får høre det han tenker via en herlig utleverende voiceover. Vi hører ALT - og det er ikke akkurat pent.

Men det er vakkert.

Og så er det Bjørn Eidsvåg. Han som alltid har vært åpen, alltid vært ærlig. Han har spilt inn sine klassiske låter på nytt, med spesielt fokus på «Eg ser». Men låta som trygt kan sier å være den norske medmennskelighetsmusikkens mor, har denne høsten altså fått en rufsete, øldunstende lillebror i «Styggen på ryggen».

«Da OnklP skrev om angsten sin, berørte han ordføreren, ishockeylegenden, bloggeren og hundretusener av nordmenn» skrev Aftenposten.

Ikke bare har OnklP delt, men for første gang har folk lyttet.

Dette er høsten Norge ble eidsvågifisert.

Høsten vi slutta å pynte oss for hverandre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook