India Arie

Det akustiske soulhåpet skuffer på sitt andre album.

Det er i utgangspunktet noe veldig tiltalende ved India Aries akustiske variant av moderne r&b, på samme måte som da Beth Orton i 1996 krysspolinerte kassegitarer og beatsfokusert klubbmusikk på «Trailer Park», og etterpå linket seg til soulhistorien med flere Terry Callier-duetter.

Den retrofuturistiske leirbålssoulen på det treffende titulerte debutalbumet «Acoustic Soul» plasserte India Arie blant andre organisk orienterte artister som Erykah Badu, Macy Gray og Jill Scott, og bar bud om store ting. På oppfølgeren «Voyage To India» er produksjonen stadig like elegant og blankpusset, der knattrete rytmespor og øm gitarklimpring smelter sammen til myke soulkarameller, men formen dekker ikke over at melodimaterialet her både er ensformig og tidvis spinkelt. «Headed In The Right Direction» , et av få høydepunkter her, har så avgjort noe selvoppfyllende profetisk over seg, men bare tre-fire virkelig gode låter lager ikke et godt album.