India og Pakistan - stridende søskennasjoner

Det eneste håpet for sivilbefolkningen i Kashmir, er at konflikten kommer ut av skyggenes dal i verdenssammenheng, skriver Mohammad Usman Rana.

I KJØLVANNET AV andre verdenskrig slo det verdensomspennede britiske imperium sprekker. Det medførte blant annet at «juvelen i kronen» India etter flere tiårs kamp fikk sin selvstendighet i 1947. Selvstendigheten markerte at det undertrykkende britiske kolonistyret var en saga blott, og i overensstemmelse med den såkalte to-nasjons-teorien ga selvstendigheten opphav til to land, den islamske republikken Pakistan og det hindudominerte India. Dermed ble visjonene til den adlede Sir Muhammad Iqbal - en av Asias største poeter og filosofer gjennom tidene - realisert. Iqbals drøm om opprettelsen av Pakistan, et land viet til de indiske muslimene, var et faktum. Til tross for at dagens USA-allierte Pakistan har et forholdsvis stabilt styre under president Pervez Musharraf og India er i ruvende teknologisk og kommersiell utvikling, er forholdet søskennasjonene imellom fortsatt turbulent og utgjør en betydelig bremsekloss i begge nasjoners utviklingsprosess. Ifølge det internasjonalt anerkjente International Crisis Group er det anspente forholdet mellom atommaktene en trussel mot regional, kontinental og global fred.

STRIDENS KJERNE strekker seg helt tilbake til 1947. Prinsippet i delingen av India var at områder med muslimsk majoritet skulle tilfalle Pakistan. Tvisten som skulle vise seg å paralysere forholdet mellom søskennasjonene oppstod da den hinduiske maharajaen (kongen) i den muslimske provinsen Kashmir sluttet seg til India. Tilslutningen fant sted etter at kashmirerne innledet et opprør mot maharajaens første beslutning om verken å innlemmes i Pakistan eller India og hans tydelige manøvrering i retning India, hvilket var stikk i strid med delingsprinsippet og således utløste et kraftig kashmirsk folkeopprør. Dessuten viser britiske undersøkelser, gjengitt blant annet av BBC, at indiske hærstyrker var utplassert i Kashmir før maharajen bestemte seg for å overgi Kashmir til India, noe som gir vann på mølla til dem som hevder at India ved militærmakt truet til seg denne naturskjønne regionen i Himalaya. Etter disse hendelsene fulgte en krig mellom inderne og pakistanerne i 1947-49 med det resultat at Pakistan i dag kontrollerer tredjeparten av Kashmir, mens inderne administrerer resten. Begge land gjør imidlertid krav på hele området. Pakistan anklager for øvrig de indiske myndighetene for inkonsekvens under delingen av det indiske subkontinent i 1947: To delstater (Hyderabad og Junagadh) med hinduisk flertall men muslimsk hersker - altså omvendt problemstilling enn Kashmir - ble raskt underlagt indisk herredømme, trass i at de muslimske herskerne i disse delstatene erklærte sin tilslutning til Pakistan.

I HÅP OM AT verdenssamfunnet skulle støtte det indiske standpunktet brakte India spørsmålet til FNs sikkerhetsråd i 1948. Sikkerhetsrådet konkluderte imidlertid i resolusjon 47 av 1948 og påfølgende resolusjoner med at kashmirerne selv skal avgjøre sin skjebne i en snarlig FN-inspisert folkeavstemning. Dermed underkjente FN Indias syn på Kashmir som indisk territorium. Innledningsvis aksepterte både Indias daværende statsminister Jawaharlal Nehru og Pakistan disse resolusjonene og Nehru pliktet seg til å gjennomføre en folkeavstemning. Dog måtte Nehru gå på akkord med resolusjonene i løpet av 1950-tallet, grunnet politisk press fra nasjonalistiske regjeringskolleger som forsvarsminister Krishna Menon og innenriksminister Sardar Patel. Menon uttalte at ingen indisk regjering vil overleve en kashmirsk folkeavstemning, og forklarte: «Fordi vi ville tapt den.» (Time Magazine 17.09.65). Pakistan på sin side forfekter FN-resolusjonens innhold som politikk, og setter en folkeavstemning i Kashmir - om kashmirerne ønsker å være selvstendige, del av India eller Pakistan - som eneste rettesnor for løsningen på Kashmir-konflikten. India har per dags dato ikke avholdt en slik folkeavstemning.

INDISKE OG PAKISTANSKE styrker har utkjempet to kriger med bakgrunn i Kashmir-konflikten, og verbale og væpnede gnisninger forgifter fortsatt forholdet. De som i fremste rekke har lidd i denne langvarige konflikten er den kashmirske sivilbefolkningen i den indisk-kontrollerte delen. Human Rights Watch og Amnesty har i en årrekke rapportert om grove menneskerettighetbrudd begått av indiske sikkerhetsstyrker. Disse omfatter voldtekter, massakre og vilkårlige drap på sivile kashmirere og bortføringer av unge menn. Den indiske Booker Prize-belønte forfatteren Arundhati Roy har også rettet flengende kritikk mot sine myndigheter for disse overgrepene. De indiske sikkerhetsstyrkene teller ifølge Human Rights Watch 600 000 menn, hvilket betyr at det indisk-kontrollerte Kashmir med et innbyggertall på 8 millioner blant verdens mest militariserte områder. De indiske styrkene er utplassert for å begrense folkeopprøret i det indisk-kontrollerte Kashmir som kulminerte i 1989 etter at omfattende valgfusk fant sted i valget i 1987. Valgvinnerne var i realiteten en konstellasjon av grupperinger som enten ønsket et pakistansk Kashmir eller selvstendig Kashmir, noe som falt indiske myndigheter tungt for brystet og de innsatte pro-indiske politikere i posisjon - til stor internasjonal kritikk. Ifølge BBC har folkeopprøret krevd over 60 000 kashmirske liv.

I SØKEN ETTER Å katalysere en fredelig løsning på denne fastlåste situasjonen har Pakistan under president Musharraf ved gjentatte anledninger utvist fleksibilitet. Musharraf gikk langt i et intervju med indisk TV i desember hvor han foreslo en felles indisk-pakistansk styring av Kashmir i samarbeid med kashmirerne, og antydet dermed at Pakistan kunne kompromisse om FN-kravet om folkeavstemning hvis India demilitariserte området. Dette var så radikalt at Musharraf fikk på pukkelen på hjemmebane, eksempelvis fra den populære kommentatoren Ayaz Amir i Pakistans ledende avis Dawn og Syed Ali Shah Geelani, en kashmirsk leder i den indisk-kontrollerte delen. International Crisis Group har imidlertid beskrevet den indiske responsen på siste års pakistanske tilnærminger som tilbakeholden. Indisk Kashmir-politikk er gjennomsyret av ønsket om status quo, da inderne føler de har alt å tape på enhver utvikling i Kashmir. Indias skrekkscenario er en domino-effekt av kashmirsk løsrivelse i andre uropregede indiske delstater. For øvrig har India opplevd en renessanse av hinduisk ekstremisme og nasjonalisme det siste tiåret. Dette har vært gjenspeilet i at BJP - den politiske vingen av den hinduekstremistiske bevegelsen RSS som er beskyldt for drapet på Mahathma Gandhi for hans «muslimvennlighet» - hadde regjeringsmakten til 2004. Det eneste håpet for den kashmirske sivilbefolkningen er at konflikten kommer ut av skyggenes dal i verdenssammenheng, selv om India motsetter seg megling. Pakistan forventer internasjonal støtte for å bedre kashmirernes kår etter å ha fremstått som Vestens sentrale allierte under den kalde krig og nå under krigen mot terror. India på sin side har de siste årene ønsket å ta del i det vestlige selskap etter å ha omfavnet Sovjetunionen i et nært antivestlig forbund i årtier. En slik deltagelse bør møtes med krystallklare krav om å følge internasjonal lov, også fra den norske utenriksministeren.