«Indiana Jones og krystallhodeskallens rike»

Topp start, dum slutt, men mye moro imellom.

FILM: Dagbladet anmeldte «Indiana Jones og krystallhodeskallens rike» 19. mai. Her følger et utdrag av anmeldelsen:

Store forventninger? Gjett om. Kanskje for store. For med unntak av toeren, «Indiana Jones og de fordømtes tempel» - alle kan ta feil - representerer Indiana Jones toppen av tanketom filmunderholdning for meg. Spennende, morsom, fartsfylt, eksotisk, nostalgisk og smart. Og full av befriende selvironi. Det begynner så bra som bare en slik film kan. Når bildet av det mektige Paramount-fjellet fader over i en liten jordrottehaug, som en forvirret rotte like etter stikker hodet opp av, skjønner vi at det er klart for både humor og oppfinnsomhet. Alt dette setter standarden for det som kommer. Og hvis det nivået var blitt opprettholdt, ville alt vært såre vel. Actionsekvensene er det ikke noe å si på. De er fint koreografert og elegant utført. Men filmer som dette forutsetter en stadig stigning, den neste actionscenen må toppe den forrige. Og finalen må være et klimaks som etterlater deg på kanten av setet med halvåpen munn og vidåpne øyne. Den uomtvistelige sannheten er at dette fungerer ypperlig som tanketom eventyrfilm, bare forsøk å ikke tenke for mye - spesielt ikke mot slutten.