Indiana Jones sikter mot stjernene

Les dommen over fjerde «Indy»-film.

CANNES (Dagbladet): I går var det verdenspremiere på «Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike» i Festivalpalasset i Cannes. For å være en festival som smykker seg med å være den kunstneriske filmens høyborg, var det interessant å se hvor stor interesse en gigantisk, amerikansk pengemaskin som dette får.

I køen utenfor før filmstart var stemningen amper. Det er begrenset med plasser og mange som vil inn. Der kom det nesten til håndgemeng mellom journalister som ville se Harrison Ford gjøre comeback i rollen som for alvor gjorde ham til superstjerne.

Store forventninger? Gjett om. Kanskje for store. For med unntak av toeren, Indiana Jones og de fordømtes tempel - alle kan ta feil - representerer Indiana Jones toppen av tanketom filmunderholdning for meg. Spennende, morsom, fartsfylt, eksotisk, nostalgisk og smart. Og full av befriende selvironi. Jeg må medgi at jeg, som også åpenbart mange andre i salen i går, kjente en kribling i magen da de første bildene lyste opp lerretet. Har de fått det til? Klarer produsent George Lucas, regissør Steven Spielberg og Harrison Ford å leve opp til tidligere bedrifter?

Det begynner så bra som bare en slik film kan. Når bildet av det mektige Paramount-fjellet fader over i en liten jordrottehaug, som en forvirret rotte like etter stikker hodet opp av, skjønner vi at det er klart for både humor og oppfinnsomhet. Vanen tro føles anslaget nesten som noe fra en annen film, en annen og bedre film. Etter en intens slåsskamp i et gigantisk lager stappfullt av kasser som inneholder hemmelige gjenstander, befinner Indiana Jones seg i en tilsynelatende idyllisk småby midt i ørkenen.

Seint skjønner han at han er midt i et prøvesprengningsområde, og siden dette er på 50-tallet i Nevada, dreier det seg om atombomber. Måten han kommer seg unna på er selvfølgelig fullstendig usannsynlig, men like fullt både fiks og oppfinnsom. Wow!

Alt dette setter standarden for det som kommer. Og hvis det nivået var blitt opprettholdt, ville alt vært såre vel.

Actionsekvensene er det ikke noe å si på. De er fint koreografert og elegant utført. Men filmer som dette forutsetter en stadig stigning, den neste actionscenen må toppe den forrige. Og finalen må være et klimaks som etterlater deg på kanten av setet med halvåpen munn og vidåpne øyne. Dette kan føre til en slags inflasjon. Som publikum blir man ganske blasert når totimersmerket nærmer seg. Men bevares.

Det som ikke treffer blink her er ironisk nok historien. Når man vet hvilke enorme mengder tid, krefter og penger som er lagt ned i dette, blir det litt ironisk at nettopp historien utgjør det svakeste leddet.

Nitten år er gått siden siste Indiana Jones-film. Smart nok har man også datert filmen nitten år fram i tid. Vi skriver 1957, skurkene er ikke lenger nazister på jakt etter verdifulle og mystiske arkeologiske skatter, det er sovjetiske kommunister. De er anført av en iskald uniformskledd kvinne som drømmer om å skape det perfekte våpen, et våpen som kan kontrollere menneskers tanker. Og til dette trenger hun de mystiske krystallhodeskallene fra tittelen.

Cate Blanchett ser flott ut, hennes stramme holdning, bleke hud og regale måte å føre seg på gjør henne til en fin skurk. Når det gjelder aksent, har hun nok lyttet mer til Greta Garbo i klassikeren Ninotchka, enn ekte russere.

FBI framstår også som skurker, i hvert fall til en viss grad, da Mr. Jones blir mistenkt for å ha kommunistiske sympatier. Hvis det ble gitt bitte litt mer plass til det aspektet av historien - ikke mye, dette er jo tross alt Indiana Jones - kunne det kanskje tilført filmen litt mer dybde og spenning, på andre og mer overraskende måter.

Etter press fra FBI får professor Jones sparken fra universitetet. I det han skal reise, blir han kontaktet av en ung motorsykkelkjekkas ved navn Mutt. Det betyr bastardbikkje av ukjent opphav. Hm … Mutt skal komme til å spille en viktig rolle i livet til Indiana, han forteller blant annet at hans filleonkel, som også er en gammel kollega av Indiana, er forsvunnet i Peru mens han lette etter - akkurat - de mystiske krystallhodeskallene fra filmens tittel. Fortere enn du kan si «Indiana Jones er på saken!» er Indiana Jones på saken.

Siden begynnelsen av 90-tallet har det gått rykter om en ny Indiana Jones-film. Siden begynnelsen av 2000-tallet har det vært hold i dem. Hvor mange manusforfattere som er blitt hyret og vraket, er det vel bare Lucas, Spielberg og Ford som har helt oversikt over. De tre hadde nemlig alle vetorett over manus, og hadde etter sigende alle sterke, og ofte sprikende, meninger om hvordan eventyret skulle fortsette.

George Lucas påstår at de første tre filmene inneholdt tematikk som preget populærkulturen i tida de skal foregå. Og nå mente han det ville være riktig å la den fjerde gjøre det samme, altså ta opp i seg temaer fra den kalde krigen på 50-tallet. «Indiana Jones og tallerkenmennene fra Mars» var tittelen på et av manuskriptene som ble utviklet. Lucas elsket det, Spielberg var tvilende, mens Ford blånektet.

Men det kan se ut som om Ford har måttet jenke på kravene. «Indiana Jones og krystallhodeskallens rike» har både romvesener og en flygende tallerken.

Ja, du leste riktig.

Det er kanskje ikke så rart. Det var kanskje heller et tidsspørsmål før Indiana Jones skulle få opplevde nærkontakt av 3. grad. George Lucas har som kjent bygget sin karriere på Star Wars-filmene, mens Spielberg er ansvarlig for filmer som «Nærkontakt av 3. grad», «E.T.» og «War of the Worlds».

I den fjerde og siste (?) i Indiana Jones-serien får vi ikke bare vite hva som egentlig skjuler seg i den myteomspunne og topphemmelige militærbasen Aera 51 i Nevada, vi blir også fortalt at de berømte gigantiske tegningene på høyslettene i Peru, ble laget ved hjelp av utenomjordisk teknologi. Sveitsiske Erich von Däniken, som populariserte teoriene om romvesener i Sør-Amerika på 70-tallet, fryder seg nok.

På forhånd ble det også spekulert mye om hva vi får vite om Indiana Jones’ privatliv i filmen. Jeg skal ikke ødelegge spenningen for noen, men kan bare slå fast at ting faller pent på plass. Veldig pent.

I rettferdighetens navn er det greit å minne om at dette aldri forsøker å være noe mer enn ren underholdning. Fristelsen til å vurdere det som noe annet, er absolutt til stede. Dette, kombinert med (for) høye forventninger fra en gammel Indiana Jones-entusiast, kan falle dårlig ut og bli litt urettferdig. Litt over mål.

Den uomtvistelige sannheten er at dette fungerer ypperlig som tanketom eventyrfilm, bare forsøk å ikke tenke for mye - spesielt ikke mot slutten.

For den første delen, for de elegante actionscenene, for kulissene - og for gammelt vennskaps skyld, ender denne anmelderen på terningkast fire. Det er bare å se det i øynene, nostalgi er en sterk kraft.

Enda sterkere enn den de mystiske krystallhodeskallene har.

«Indiana Jones og krystallhodeskallens» rike har premiere førstkommende torsdag.

Indiana Jones sikter mot stjernene