FRANZ FERDINANDFoto: SCANPIX/EPA/DANIEL HAMBURY
FRANZ FERDINANDFoto: SCANPIX/EPA/DANIEL HAMBURYVis mer

Indie er bra for kapitalen

Indierocken er for popmusikken det Apple er for dataverden. Et stykke motkultur til systemets fremme.

APPLE-BUTIKKEN på Ullevaal stadion er som produktene – glossy, hvit og fristende. Et farlig sted for en svoren Mac-mann. For eksempel når blikket treffer et par glossy, hvite bordhøyttalere man ikke trenger og som neppe låter bra. Eller? Ekspeditøren ba meg lytte selv og velge musikk fra husets iTunes-bibliotek. Glad jeg ikke var hos Elkjøp og Expert. Min forfengelighet forbyr meg å bli sett med konsentrert ansikt, intenst lyttende til Il Divo, Rihanna eller Enrique Iglesias.

Apple såret min forfengelighet på motsatt vis. Med en spilleliste full av ukjente navn. Og de jeg kjente, hensatte meg til et dunkelt opplyst barlokale ved Youngstorget under By:larm. Fleet Foxes, TV on the Radio, Franz Ferdinand ... Skal vi høre på lo-fi-skrangleband også i databutikken? Når vi skal teste lyd? Jeg lette etter ABBA, Steely Dan, Michael Jackson, Beyoncé ... state of the art-produksjoner. Men nei. Her var ikke kriteriet high fidelity, men high credibility.

Klarere kan det ikke bli. Indie er nå en etablert og profilert nisjekategori i det allmenne varetilbudet, en attraktiv strategi i merkevarebyggingen av varer og personer. Indie er musikk som definerer deg som person, slik en iPhone eller Macbook er en flatterende forlengelse av ditt ego. Indierocken er for populærmusikken det Apple er for dataverden: en mulighet til å føle deg unik i godt selskap, ekte når du kopierer, kreativ uten å skape noe, og opprører når du drar betalingskortet i kjedebutikken.

INDIEMUSIKKEN er grunnsteinen for Mono, det mest omtalte og hyllede utestedet i Norge. For Øyafestivalen, landets mest suksessrike og anerkjente musikkfestival. For Lydverket, det eneste faste programmet om popmusikk på TV. Indierock har høy prioritet hos Platekompaniet, Norges største hjemmeunderholdningskjede, og utgjør favorittmusikken til ni av ti musikkskribenter under 40 år. På Dagsavisens samleliste over årets album 2008, basert på stemmene til 45 journalister, okkuperte indieband de seks øverste plassene, deriblant en plate spilt inn av en mann isolert på en fjellhytte i tre vintermåneder. Mer uavhengig og autentisk blir det ikke. De hudløse toner var innspilt på en Mac.

Det har vært sagt lenge allerede: Indie er den nye mainstream, som om det skulle dreie seg om «sell out» for hele sjangeren. Men fortsatt er typisk indiemusikk for sær, kantete, masete, følsom eller upolert for massene. Og punkens ideal om uavhengighet i alle ledd – produksjon, distribusjon, salg – tar ingen bokstavelig lenger, dels fordi det ikke lar seg realisere (her til land finnes det pr. i dag ingen indiedistributør), dels fordi favorittbandet ditt kan signe et stort plateselskap eller toppe salgslisten og likevel forbli tro mot indieånden: Vi lager akkurat den musikken vi vil. Om du liker den, fint. Om du ikke gjør det, fint.

RENHET I UNNFANGELSEN og opplevelsen av musikk, ubesudlet av kommersielle hensyn og industrielle krav. Det er hva indiemenigheten søker. Indie er resultatet når du parer puritanisme og romantikk, når strenge asketiske idealer møter bohem- og genidyrking. Da får du også en serie med selvmotsigelser:

Indiekulturen er på papiret et arnested for kreativitet og fantasi, i praksis en sandkasse med lett gjenkjennelige pappfigurer: Fire hvite gutter mellom atten og femogtredve, eventuelt med jentebassist, framfører halvmelodiøse vers/refreng-sanger med tynn, skingrete vokal, spisse, gjennomborende gitarkorder og humpende, lett hektisk rytmeseksjon. Det låter utstudert primitivt. Rått, men alltid på skrått. Selv på sitt søteste har indie en selvbevisst attityde som lukter studenthybel, kunstskole, kultfilmer, tykke bøker og tørr vin. Og stor platesamling. Bekledningen er også omhyggelig i sin nøkternhet: Trange T-skjorter, trange jeans, second hand dresser og slips, skulderbag, og – selve indiesymbolet – anorakk eller parkas. Selv kroppsbygningen har sjangerpreg. Indiegutten er blek, tynn, liten, har kort hår med lugg eller halvlang uvasket bob. Og de siste årene: skjegg, skjegg, skjegg.

Indie står for frihet og individualisme, innenfor et strengt regelverk. Du må ikke være for flink til å spille eller synge. Du skal dyrke gitaren, men aldri spille gitarsolo. Du skal sky teknologi, unntatt den gamle (analoge synther). Indiemusikk er bevisst underprodusert, slik sceneopptredenene er strippet for effekter, teater og publikumsfrieri. Innadvendte «shoegazere» er ekte og interessante, solbrune showmenn i gulldress er falske og overflatiske.

Indieband ser seg som innovative og progressive, men dyrker en tilbakeskuende melankoli over tapt uskyld. Man resirkulerer egen barndom eller de gylne 60-, 70- og tidlige 80-årene (90 prosent ser og høres ut som Velvet Underground, Jonathan Richman, The Clash, Gang of Four eller The Smiths, bare med svakere låter). Retro og naivisme er indiens åndsbrødre.

Indiefolket er glad i arbeiderklassen, men bare på avstand i tid og rom, slik at den lar seg romantisere som «ekte» og «naturlig». Det blir ingen female bonding når sekretærer med sminke og utringning forviller seg inn blant tekkelig shabby studiner på Mono. Indiefolk er også helhjertede antirasister, men har ingen svarte venner å ta med på Øyafestivalen.

Indiemusikere er stolte av sin smak, men mye mer opptatt av moral. En produsent intervjuet i Lydverket: «I det øyeblikk et band som har solgt 10 plater sier: «Denne gangen vil lage noe som vil selge», da er det ikke lenger et indieband. Da er de selgere.» Sinnelaget (renheten i sjel og tanke) er viktigere enn resultatet. Eksklusivitet er viktigere enn kvalitet. Morgenbladets kritiker Tommy Olsson hater ABBA, men elsker coverlåter av ABBA innspilt av obskure skrangleband. Mamma mia.

Indiefolket forakter alt som er moteriktig og trendy, men ingen er mer følsomme for tidsånden. Musikkavisen NME, indiemenighetens bibel, opererer etter prinsippet: Find them, hype them, forget them. The Strokes, rockens frelsere i 2001, var has-beens året etter. Og sånn går nu dagan i indieland: Nye band, nye bølger, nye trøyer, nye sveiser, nye blogger.

ALTERNATIVROCKEN har følgelig aldri stått i motsetning til det kommersielle system. Tvert imot. Kulturindustrien trenger alltid alternativer til gårsdagens varetilbud, og ingenting har mer troverdighet enn det antikommersielle alternativ! Man må derfor klype seg i armen når Bendik Wold, duksen på den unge venstresiden, nå lanserer «et politisk forsvar for indie» som et «radikalt formlaboratorium» som «opphever konsumentrollen» og utfordrer «profittlogikken». Er ikke indie selv en konsumentrolle? Har ikke indierocken i tretti år fungert som idéverksted og utklekkingsanstalt for platebransjen? Akkurat slik hans eget «kulturopprør», indieforlaget Flamme, formodentlig fungerer for moderskipet Cappelen Damm. Og akkurat slik motkulturen har fungert siden 50-tallet: En endeløs strøm av «rebeller» og «outsidere» med nye ideer til fornyelse av forbrukersamfunnet.

Denne mytologien skapte også kulten omkring Apple. Med sine hippierøtter og utfordring av Microsofts dominans ble Steve Jobs en anti-establishment-figur, uten egentlig å representere noe annet enn monopolsøkende kapitalisme. Men det funker for oss brukere: Mac-entusiasten føler seg høyt hevet over konforme PC-brukere, både estetisk, intellektuelt og moralsk. Det samme gjør indiefansen overfor ordinære platekonsumenter. Kanskje venstresiden burde satse på noe annet. Politikk, f.eks.

KJETIL ROLNESS
Foto: Knut Fjeldstad / SCANPIX
KJETIL ROLNESS Foto: Knut Fjeldstad / SCANPIX Vis mer