VITALE VETERANER: Yo La Tengo, et av de store amerikanske indierockbandene, har holdt det gående siden 1984. Deres femtende album er helt strålende, ifølge vår anmelder. Foto: Jacob Blickenstaff.
VITALE VETERANER: Yo La Tengo, et av de store amerikanske indierockbandene, har holdt det gående siden 1984. Deres femtende album er helt strålende, ifølge vår anmelder. Foto: Jacob Blickenstaff.Vis mer

Anmeldelse: Yo La Tengo – «There's A Riot Going On»

Indierock-veteranenes beste album på 18 år

Oser av nestekjærlighet.

«There's A Riot Going On»

Yo La Tengo

5 1 6

Indierock

2018
Plateselskap:

Matador

«Yo La Tengos mest selvsikkert eksentriske album siden 2000.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Yo La Tengo kunne selvfølgelig aldri funnet på å lage en politisk plate. I hvert fall ikke «politisk» i samme ånd som Sly & The Family Stones kollektivistiske klassiker fra 1971, «There’s A Riot Goin’ On».

Der Sly Stone mante til opprør, er New Jerseys indierock-nestorer – på sitt album med samme navn – typisk tilbakelente. De tar ingen store standpunkt i løpet av den timelange spilletiden. Treffende nok hvisker Georgia Hubley «I’m going to Polynesia / I’m going at my leisure» på skivas mest spartanske nummer, «Polynesia #1».

Milde bråkebøtter

Som alle sanne disipler av The Velvet Underground, har Yo La Tengo mange ansikter: fra søvnige droner, via blåøyd soul, til nådeløs gitarøs. Kanskje er det sånn at alderdom gjør en mild – trioen har tross alt holdt det gående siden 1984 – men det er likevel slående hvor lite truende de er på sin femtende fullengder. Her finnes både ambient («Shortwave») og bossanovsk taffeljazz («Esportes Casual»), mens dissonansen er praktisk talt fraværende.

Riktignok er det én rockelåt i samlingen. «For You Too» er et bittersøtt stykke fuzzpop, og den åpenbare singelen her. Som mye fra «Fade» (2013) – deres mest bejublede plate på årevis – er den fin, men forholdsvis konvensjonell. Derfor er det egentlig den minst interessante låten på «There’s A Riot Going On», som er Yo La Tengos beste og mest selvsikkert eksentriske album siden mesterverket «And Then Nothing Turned Itself Inside-Out» fra 2000.

Rebelsk hjertevarme

Særlig andre halvdel, som passende nok innledes med den spirituelle jazzen «Above the Sound», er knallsterk. «What Chance Have I Got» er antageligvis en av de flotteste låtene trioen har satt til livs, og er – sammen med «She May, She Might» – en sensommerdøsig skatt som flommer over av nestekjærlighet.

Det er denne hjertevarmen som er det rebelske ved «There’s A Riot Going On», et album som ikke tilbyr tilflukt så mye som betryggelse. Som drivende skyer, skaper Yo La Tengo følelsen av at alt kommer til å ordne seg til slutt.

.