Indisk balansekunst

«Jeg finner det ganske underholdende å bli framstilt som del av en litterær bølge,» lyder det høflig og ikke så rent lite ironisk fra den indiske forfatteren Rohinton Mistry. Han har tatt turen til Oslo for å snakke om sin gedigne roman «Balansekunst», som ble lansert på norsk tidligere i høst - tett opp mot Indias 50-årsjubileum som selvstendig stat.

  • Og i en tid der andre indiske forfattere som Arundhati Roy og Vikram Seth gjør store innhogg blant norske lesehester, må Mistry altså finne seg i å bli sett på som del av noe større: Rett og slett en litterær trend, må vite!
  • Den samme høflig overbærende reaksjonen har Mistry når han blir konfrontert med andre lettvinte merkelapper som er blitt «Balansekunst» - en bok på over 600 sider - til del. «Pittoresk» er ett av de mest populære karakteristika i så måte. Også dette et ord som en moderne inder har vanskelig for å føle seg komfortabel med, men igjen: «Enhver må jo vurdere mine bøker ut fra sine egne forutsetninger.»
  • Og hvis man i dette svaret synes å ane en understrekning av individualitetens viktighet, så nærmer man seg nok det som kan være en kjerne under denne bokas mange litterære lag: Menneskenes strev etter å definere, praktisere og utvikle sin egen identitet - i et land dominert av strenge sosiale og religiøse grenser. Med utgangspunkt i historien til fire enkeltpersoner, nonchalant rystet sammen i et ufrivillig skjebnefellesskap, makter Mistry å gi et inntrykk av det indiske samfunnets utrolig komplekse struktur. Og av hvordan individets lengsel etter en smule selvrealisering raskt blir fanget opp og malt i stykker av historiens ubarmhjertig arbeidende møllesteiner.
  • «Egentlig hadde jeg tenkt å skrive denne boka som et tett kammerspill mellom fire personer. Men ganske raskt oppdaget jeg at her var sjansen til å skrive den store romanen om India,» forteller Mistry.
  • Selv kan vi bare fastslå at han har lyktes med begge deler. Det er visst det som kalles «Balansekunst».

Selv tror han imidlertid denne påståtte bølgen raskt har skylt fra seg, så snart Indias uavhengighetsfeiring er et avsluttet kapittel i den litterære bevissthet. «Men det er jo en høyst menneskelig reaksjon dette, å ville karakterisere og systematisere de fenomener en møter på sin vei. Det gjelder nok også for litteraturkritikere,» konstaterer han.