FALSKE FORESTILLINGER OM «RASER»: Til syvende og sist handler dette om hvordan vi velger å definere oss selv og hverandre, skriver Rune Berglund Steen. Foto: fizkes / Shutterstock / NTB Scanpix
FALSKE FORESTILLINGER OM «RASER»: Til syvende og sist handler dette om hvordan vi velger å definere oss selv og hverandre, skriver Rune Berglund Steen. Foto: fizkes / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: rase-begrepet

Individer, ikke «raser»

Forestillingen om «raser» er et sløvt og skadelig redskap i møte med andre mennesker.

Meninger

Etter en altfor opphetet debatt vil jeg forsøke å ta Aksel Braanen Sterri på ordet, og legger opp til en utveksling av perspektiver, ikke en polemikk.

Det er ingen tvil om at ny, genetisk kunnskap er godt egnet til å vise hvor nært menneskeheten er sammenvevd, preget av massevandringer på kryss og tvers. Innimellom har vi sågar kost oss med både neandertalere og denisovanere.

Ta bare det enkle forhold at det er større genetisk variasjon blant mennesker på det afrikanske kontinentet enn det er innen menneskeheten ellers. Eller det like enkle faktum at det som avgjør hudfargen vår, primært er én spesifikk «bryter» i den svært omfattende DNA-koden vår.

Rune Berglund Steen. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix
Rune Berglund Steen. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix Vis mer

Artig vil det sikkert være for en del faktiske rasister å vite at europeeres bryter trolig ble skrudd fra mørk til lys hud grunnet innvandring fra Midtøsten for omkring åtte tusen år siden.

Før det hadde vi trolig brun hud her i Europa også. De som tegnet de berømte hulemaleriene i Lascaux hadde trolig brun hud. Det hadde etter all sannsynlighet også den såkalte Cheddar-mannen, de eldste levningene som er funnet i Storbritannia, fra ca. 10 000 år siden, noe man først fant ut etter DNA-analyse tidligere i år.

Genetisk kan man spore hvor mennesker kommer fra, eller nær sagt hvor man har vært innom underveis, for det er sjelden bare ett sted – hvis man da ikke har i tankene at vi alle i sin tid utvandret fra Øst-Afrika.

Det kan ligge en kilde i moderne genforskning til rik innsikt i våre felles opphav. Forestillinger om at det skulle være viktig, riktig, relevant eller interessant å presse forenklende forestillinger om «raser» ned over den fantastisk mangslungne historien om hvordan menneskeheten har utviklet seg fram til i dag, er noe av det siste som ville slå meg. Jeg kan rett og slett vanskelig tenke meg et perspektiv som reduserer det menneskelige mangfoldet mer enn dette, eller som kan gjøre større skade.

Til syvende og sist handler dette om hvordan vi velger å definere oss selv og hverandre. Det som finnes av mindre genetiske variasjoner er der, men hvilket system vi setter dem inn i, og ikke minst hvilken betydning vi tillegger dem, er i betydelig grad opp til oss.

Den «rase»-baserte tilnærmingen virker likevel som et etablert perspektiv vi har vondt for å løsrive oss fra, nærmest som en vond hikke vi ikke klarer å bli kvitt. I de aller fleste sammenhenger er man uten tvil både best tjent med – og nær sagt mest vitenskapelig orientert – hvis man forholder seg til mennesker på individbasis.

Legevitenskapen gir et godt eksempel på hvorfor dette ikke bare er en platthet. Som lege Wasim Zahid påpekte i Facebook-tråden under Sterris artikkel, vil også framtidas medisin være mer individrettet, basert direkte på den enkelte pasientens DNA. Da står man raskt igjen med et spørsmål om hvorfor vi overhodet skal innta en skjematisk tilnærming, når den er mest egnet til å forstyrre vår evne til å gjenkjenne det komplekse mangfoldet blant individer.

Begrepet «rase» er nødvendigvis uløselig forbundet med den falske forestillingen om skarpe skiller mellom ulike grupper av mennesker, med betydning for hvordan man bør betrakte og behandle hverandre.

Begrepet bør derfor forbeholdes historiske beskrivelser av gamle tiders fordommer og tilhørende utnyttelse, overgrep og ufattelig lidelse. Det er et begrep å skjemmes over, ikke en tilnærming å hente fram igjen til gjentatt bruk.

I tilfeller hvor det er konkret behov for å snakke om statistiske mønstre for løselige grupper av mennesker som har bebodd visse områder i visse perioder, slik genforskere kan ha, er «befolkningsgrupper» et mer nøytralt begrep.

Man bør imidlertid være seg bevisst forbeholdene som må tas for enhver slik statistisk størrelse, og risikoen for at enhver slik inndeling både overforbrukes og misbrukes. I det daglige bør de fleste av oss ha like mye bruk for slike inndelinger som vi har for en kul i hodet.

Den største trusselen er selvsagt hvor kort veien ofte er over i det direkte skadelige. Pseudovitenskapen kommer fort inn når det eksempelvis blir snakk om differensiering av IQ, noe den amerikanske forfatteren Charles Murray er et naturlig referansepunkt for. Murray slutter direkte fra etnisitet til IQ-forskjeller, og derfra igjen til politikk. Han anser eksempelvis at man bør være varsom med innvandring fra Afrika, intet mindre. Det er, etter enhver meningsfull standard, rasistisk.

Mitt ekspertiseområde er nå engang de negative konsekvensene slike inndelinger gjerne får, uansett hva man kaller dem. Det er rett og slett lite som kan være mer skadelig, eller for den saks skyld mer intellektuelt hemmende. Vi er dessverre svært raske til å tillegge selv overflatiske forskjeller mellom mennesker en irrasjonell betydning.

Et fremmedklingende navn er nok til at noen ikke kommer inn på et jobbintervju. En mørk hudfarge er nok til at noen ikke kommer inn på en nattklubb. Lettvinte eller unødvendige kategoriseringer gjør at vi samhandler dårligere med andre mennesker, ikke bedre.

I en moderne verden hvor vi må forholde oss til et betydelig antall mennesker med et betydelig antall roller og funksjoner som langt overgår hva våre stammødre i Øst-Afrika måtte, virker skjematiske tilnærminger som noe av det siste vi trenger. Tvert om trenger vi å utvikle evnen vår til å gjenkjenne det spesifikke og det nyanserte, og unngå falske snarveier gjennom det generaliserte – det som gjerne kalles «fordommer».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.