Individet eller byråkratiet?

Skal de i vårt land som trenger det, få rett til sykehusbehandling? Eller skal de måtte vente i måned etter måned, av og til i år etter år, på å få den operasjon som kan gjøre dem friske?

Da Dagfinn Høybråten fra Kristelig Folkeparti ble helseminister, ga han uttrykk for at han ville ha respekten for det enkelte individ som rettesnor. Han har nå lagt frem sitt forslag til ny helselovgivning, basert på høringsnotatet fra forgjenger Gudmund Hernes, Arbeiderpartiet.

Et sosialdemokratisk lovforslag vil alminneligvis være styringsfokusert og forvaltningsorientert. Hensynet til det enkelte mennesket kunne kanskje komme klarere frem om en individfokusert mann fikk drive arbeidet videre. Tok så arbeidet en ny og individorientert retning?

Hernes klarte ikke å bli enig med seg selv om han ville gi pasientene rett til behandling eller ei. Han foreslo derfor to alternative bestemmelser: Én som ga den syke en viss rett til behandling, og én som ga en tilsynelatende rett til det samme. Høybråten har skåret igjennom og tatt vekk hele greia: Pasienter får ikke rett til behandling på sykehus. Aftenpost-kommentator Agnar Kaarbø skriver lakonisk (14/11): «Helseminister Dagfinn Høybråten er en nøktern mann med bred erfaring fra offentlig forvaltning. Ingen bør derfor bli overrasket over at han begravde valgløftet fra sitt eget Kristelig Folkeparti om å gjøre retten til sykehusbehandling juridisk bindende.»
Ribbet tilbake står pasientrettighetslovens kapittel 2, som ironisk nok har fått beholde tittelen Rett til helsehjelp, med en rett til å bli vurdert og en (begrenset) rett til å få en ny vurdering. Hvis den vurdering pasienten får rett til konkluderer med at pasienten bør behandles, vil altså pasienten ikke få rett til operasjon - om Høybråten får det som han vil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Retten for pasienter som trenger langvarige og koordinerte helsetjenester til å få en plan for behandlingsforløpet, er også skåret vekk. Til gjengjeld er forslaget om rett til å velge sykehus kanskje utvidet en anelse.

Høybråtens og Hernes' forslag til pasientrettighetslov er ellers temmelig like: Rettigheter som pasienter alt har, lovfestes på nytt - innsynsrett, rett til selvbestemmelse mfl., og plikt foreslås til å opprette pasientombud. De fleste fylkeskommuner (alle unntatt to) har allerede innført slike.

Helsepersonelloven møtte mest motbør i høringsrunden. Legeforeningen uttalte at Hernes' forslag var en trussel mot pasientenes rettssikkerhet (dvs. legestandens interesser). Høybråten hørte ikke på det øret. Legene fikk ikke beholde sin egen profesjonslov. Legene er likevel hørt i kravet om at det medisinskfaglige ansvaret er legenes og ingen andres. Høybråten har også lyttet til kritikken som i høringsrunden kom mot den nye reaksjonsformen korreksjon til helsearbeidere som gjør feil. Han har beholdt den gamle tilrettevisningen i stedet. Tallet på helseprofesjoner som får rett til autorisasjon er øket fra 19 til 25.

Forøvrig har ikke Høybråten gjort stort mer enn å skrive av Hernes' forslag.

I Spesialisthelsetjenesteloven er det meste som i Hernes' forslag. Lovutkastet foreslår at det skal være én ansvarlig leder på alle nivåer i sykehus, fremfor dagens merkverdighet todelt enhetlig ledelse. Oppdelingen av Helse-Norge i fylkeskommuner er beholdt, i tillegg blir kongeriket inndelt i helseregioner.

Når det gjelder psykiatriloven har Dagfinn Høybråten endret svært lite på høringsnotatet. Lovutkastet er blitt omdøpt fra det hernesianske og ikke særlig dekkende «Lov om rettssikkerhet og særlige tiltak for mennesker under psykisk helsevern» til «Om lov om gjennomføring og etablering av psykisk helsevern». Forslagene til bedringer i rettssikkerheten som for ti år siden ble lagt fram av Bernt-utvalget i NOU 1988:8 er like fraværende her som i høringsnotatet.

De psykisk syke får ikke rett til behandling for sine lidelser. Lovforslaget konsentrerer seg om tvangsbehandling. Det er selvsagt viktig at tvangsanbringelser av psykisk syke foregår på en betryggende måte. Hovedproblemet i dagens norske psykiatri er likevel at svært mange av dem som ønsker behandling, ikke får det. Som Matteus uttrykte det (13,12): Den som har, ham skal gives. Den som intet har, fra ham skal endog taes hva han har.

* Dersom Dagfinn Høybråtens forslag går igjennom, har han prestert det kunststykke å få en pasientrettighetslov som i virkeligheten fjerner pasientrettigheter. Ventelisteforskriften av 1990 garanterte pasienter behandling innen seks måneder. Dette gjaldt ikke alle pasienter, som mange kanskje trodde, men bare dem med plager hvis ikke-behandling «får katastrofale eller svært alvorlige konsekvenser på sikt for pasientene» (forskriftens ' 3- 3). Folk med mindre alvorlige plager fikk «vente til behandlingstilbud foreligger» (' 3- 4). Med Ventetidsforskriften av 1997 skrumper gruppen av pasienter med garanti ytterligere inn! Dette druknet helt i den oppmerksomhet som nyheten fikk om at pasientene til gjengjeld ble garantert behandling innen tre måneder. Nå vil Høybråten ha Stortingets aksept for at denne forskriften ikke skal være juridisk bindende, og for å fjerne forslaget om å gi rett til behandling på sykehus.

Det er bare å ta av seg hatten for den utmerkete lansering helselovforslagene er gitt. Stort sett har Høybråtens nihilistiske regeltilnærming bare fått forståelsesfulle pressekommentarer. Den stadig uttalte frykten for å få amerikanske tilstander til landet har vel gjort inntrykk. Burde kanskje retten til å få øyeblikkelig hjelp i livstruende situasjoner fjernes, den også? Da har man rendyrket den rettstilstand at norske sykehus kan behandle de pasienter man til enhver tid finner å ville eller kunne hjelpe, uten brysomme føringer fra lovregler som det bare blir bråk og rettssaker av.

Er skillet mellom den utøvende og den lovgivende makt på vei til å bli visket ut? Ikke så rent få politikere gjør som Høybråten, og veksler mellom politikerverv og byråkratiske nøkkelposter. I min tid som helse- og sosialombud i Oslo har bydelsadministrasjonssjefer, kommunaldirektører og etatsjefer i kommunen fått byrådsposter hver gang en ny byregjering tar regjeringsmakten i hovedstaden. Når administratoren blir politiker får byråkratiske synspunkter gehør. Å målbære individinteresser blir tilsvarende vanskelig, nærmest eksotiske forekommer de makteliten å være.

Ønsker om rett til behandling for dem som trenger det har ikke lett for å vinne gehør der! Det har heller ikke krav om at pasientombud bør gjøres uavhengige av fylkeskommunene. Derimot er liksomregler som ventelistegaranti og rett til enerom på sykehjem (når de ikke er bindende!) blitt en vanlig måte å lage regler på. Den postmoderne lovgivningsteknikk er lovbestemmelser som ser ut som politiske valgløfter, og som etterleves like ofte.

Sammenlignet fortjener Høybråten honnør. Hans sanering av retten til behandling er åpenlys.

Lovgivningsprosessen er ofte sørgelig. De reformtanker som var utgangspunktet for lovarbeidet fremtrer i prosessens løp som mer og mer kastrert. Professor Ståle Eskeland ledet utvalget som la frem forslag til pasientrettighetslov i NOU 1992:8, og høstet utakk for jobben. Helseminister Werner Christie avviste forslaget i St.meld. nr. 50 (1993- 94). Siden er arbeidet tatt byråkratisk hånd om, og gjort til gjenstand for den reformsanering vi nå ser det foreløpige produktet av.

Darwin P. Høybråten har satt sitt avskrivningsbyrå til å skrive av det som ifjor ble skrevet av fra andre lover da byrå(krati)et skrev Arbeiderpartiets høringsnotat (det Gudmund Hernes larmende ubeskjedent lanserte som den største helsereform i vårt århundre). Nå er det opp til Stortinget å bringe avskrivningsvirksomheten til opphør, og fylle helselovforslagene med innhold.

Kan du med hånden på hjertet si at du har fokusert på individet under dette arbeidet, Høybråten?