Indre jubel

GYMNASLÆREREN: Å omtale AKP uten å forstå det Solstad kaller «den indre jubelen», blir som å skrive om Ibsens «Et dukkehjem» uten å nevne Noras drøm om det vidunderlige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Med Gymnaslærer Pedersen har Hans Petter Moland skapt en vakker film, og Ane Dahl Torps rolle som AKPeren Nina Skåtøy er en perle. Men i likhet med Vigdis Hjorth (Dagbladet 1. mars) mener jeg at Moland bommer. Når gymnaslæreren i Kristoffer Joners skikkelse sitter i sluttscenen og forteller om «den indre jubelen» han følte, kommer det i filmen som en overraskelse. For der finnes det ikke spor av noen sånn jubel. Den gjengen som liksom skal være Larvik AKP på syttitallet framstår som så udugelig at den aldri ville fått til noe som helst. Og ingen ville funnet på å lage film om dem 30 år etterpå. Dette er stikk motsatt av hva Solstad klarer å formidle i romanen. Der sykla de på vannet, eller de oppnådde det umulige, slik som da AKP i 1977 klarte å gjøre Klassekampen til dagsavis.Det AKP som Moland beskriver hadde vært steindødt fra første sekund. Det hadde ikke tiltrukket seg et menneske eller fått til noen ting. Han beskriver et prosjekt uten sjel, uten begeistring, uten visjoner. (Og arbeiderklassen i Norge er heller ikke så ynkelig som det Moland får den til å virke som.)

Å OMTALE AKP uten å forstå det Solstad kaller «den indre jubelen», blir som å skrive om Henrik Ibsens stykke «Et dukkehjem» uten å nevne Noras drøm om det vidunderlige. Hva står igjen da?Hva var hemmeligheten med AKP? Hva var det som fikk oss til å forsake nattesøvn, karriere og økonomiske muligheter og fikk oss til å jobbe som ti ville hester? Hva var drivkrafta som fikk intelligente studenter til å bli transformatorviklere, samlebåndsarbeidere og skipsbyggere? Noen har forsøkt å forklare AKP i religiøse termer, men det er lettvint. Det er lett å peke på at den norske pietismen, som finnes i lekmannsrørsla, også hadde sin klangbunn i AKP. Men det hadde den i Arbeiderpartiet i gamle dager også, uten at det gjør Einar Gerhardsen religiøs. Vi var ateister. Vi så ikke Mao som noen gud, sjøl om han var gjenstand for persondyrkelse. Det som drev oss var et ubendig ønske om å forandre verden, om å gjøre slutt på utbytting, imperialisme og krig. Vi så det som vår plikt, nettopp her i det rike, hvite nord, å alliere oss med jordas fordømte. Denne energien konsentrerte vi gjennom organisasjonen AKP(m-l). Vi bygde en av landets mest profesjonelle organisasjoner. Vi bygde kanskje den beste lederutdanninga dette landet har sett.Vi bygde Europas største ml-parti i et av Europas aller rikeste land. Det kan gjerne sammenliknes med å sykle på vannet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer