Indre jubel

GYMNASLÆREREN: Å omtale AKP uten å forstå det Solstad kaller «den indre jubelen», blir som å skrive om Ibsens «Et dukkehjem» uten å nevne Noras drøm om det vidunderlige.

Med Gymnaslærer Pedersen har Hans Petter Moland skapt en vakker film, og Ane Dahl Torps rolle som AKPeren Nina Skåtøy er en perle. Men i likhet med Vigdis Hjorth (Dagbladet 1. mars) mener jeg at Moland bommer. Når gymnaslæreren i Kristoffer Joners skikkelse sitter i sluttscenen og forteller om «den indre jubelen» han følte, kommer det i filmen som en overraskelse. For der finnes det ikke spor av noen sånn jubel. Den gjengen som liksom skal være Larvik AKP på syttitallet framstår som så udugelig at den aldri ville fått til noe som helst. Og ingen ville funnet på å lage film om dem 30 år etterpå. Dette er stikk motsatt av hva Solstad klarer å formidle i romanen. Der sykla de på vannet, eller de oppnådde det umulige, slik som da AKP i 1977 klarte å gjøre Klassekampen til dagsavis.Det AKP som Moland beskriver hadde vært steindødt fra første sekund. Det hadde ikke tiltrukket seg et menneske eller fått til noen ting. Han beskriver et prosjekt uten sjel, uten begeistring, uten visjoner. (Og arbeiderklassen i Norge er heller ikke så ynkelig som det Moland får den til å virke som.)

Å OMTALE AKP uten å forstå det Solstad kaller «den indre jubelen», blir som å skrive om Henrik Ibsens stykke «Et dukkehjem» uten å nevne Noras drøm om det vidunderlige. Hva står igjen da?Hva var hemmeligheten med AKP? Hva var det som fikk oss til å forsake nattesøvn, karriere og økonomiske muligheter og fikk oss til å jobbe som ti ville hester? Hva var drivkrafta som fikk intelligente studenter til å bli transformatorviklere, samlebåndsarbeidere og skipsbyggere? Noen har forsøkt å forklare AKP i religiøse termer, men det er lettvint. Det er lett å peke på at den norske pietismen, som finnes i lekmannsrørsla, også hadde sin klangbunn i AKP. Men det hadde den i Arbeiderpartiet i gamle dager også, uten at det gjør Einar Gerhardsen religiøs. Vi var ateister. Vi så ikke Mao som noen gud, sjøl om han var gjenstand for persondyrkelse. Det som drev oss var et ubendig ønske om å forandre verden, om å gjøre slutt på utbytting, imperialisme og krig. Vi så det som vår plikt, nettopp her i det rike, hvite nord, å alliere oss med jordas fordømte. Denne energien konsentrerte vi gjennom organisasjonen AKP(m-l). Vi bygde en av landets mest profesjonelle organisasjoner. Vi bygde kanskje den beste lederutdanninga dette landet har sett.Vi bygde Europas største ml-parti i et av Europas aller rikeste land. Det kan gjerne sammenliknes med å sykle på vannet.

HVA VAR drivkrafta bak denne enorme kraftanstrengelsen?Vietnamkrigen var naturligvis et viktig grunnlag. Den viste både den amerikanske imperialismens barbari og at det var mulig for et lite folk å reise seg og seire mot verdens største militærmakt. Dette var en enorm inspirasjon, men det var også en forpliktelse. Vår land var, og er i enda høyere grad i dag, en del av det imperialistiske systemet som holder flertallet av verdens folk nede i fattigdom og elendighet. Vi så det som vår plikt å kjempe mot dette. Og vi var villige til å yte de nødvendige personlige ofrene. Derfor jobbet vi døgnet rundt her hjemme, og derfor reiste titall på titall av våre medlemmer ut som ubetalte leger og helsearbeidere til Palestina, Eritrea, Filippinene og Afghanistan. Derfor slutta hundrevis av dyktige studenter på universitet og høyskoler og tok seg jobb blant annet som industriarbeidere. Vi lærte mye av dette, og fikk en respekt for de vanlige sliterne på gølvet som er ukjent blant akademikere og mediafolk.

VI SLOSS mot pampeveldet over alt, og vi stilte det knivskarpe spørsmålet: Vil du tjene deg sjøl eller tjene folket? Dette er jo elementært for en politisk bevegelse som kaller seg sosialistisk eller kommunistisk. I dagens egoistiske tidsalder er dette helt utrendy, men for oss var det et verdivalg.Vi bygde en organisasjon som klarte å samle denne energien og gjøre den til en politisk kraft. Vi sa: Organisasjon er fattigmanns kapital, og slik bygde vi opp eget rotasjonstrykkeri, Klassekampen fra månedsavis til dagsavis og et nett av organisasjoner over hele landet. Blant annet.Hvis det var grunn til å bli rasende på utbytting og undertrykking på syttitallet, er da verden blitt så mye bedre i 2006?Klasseskillene er større enn noensinne tidligere i verdenshistorien.De tre rikeste individene har større privat formue enn det samlede BNP til verdens 48 fattigste land. De 225 rikeste enkeltpersonene har en samlet formue som er større enn de samlede inntektene til de 2,5 milliardene fattigste menneskene.Og det er ikke slik at disse ulikhetene blir mindre. De blir større i et raskt økende tempo. 16 millioner barn under fem år dør hvert år på grunn av sult, underernæring og sykdommer som kommer av sult og underernæring, samtidig som de velstående delen av befolkningen i de rike landene velter seg i et luksusforbruk som ikke ser ut til å ha noen ende. De 200 rikeste selskapene dominerer alle de viktigste produksjonsmidlene, energi, transport, data, kommunikasjon, matvareproduksjon, industri, finans osv.

DEN STØRSTE supermakta bygger opp det dyreste militær- og angrepsmaskineriet som menneskeheten har sett, men er ikke er i stand til å sikre sine fattigste innbyggere de mest elementære livsvilkår.Regnskogene og verdenshavene, de rikeste biotopene på kloden, tilintetgjøres og utarmes i et ufattelig tempo bare for å sikre enda mer profitt til de rikeste, og enda større fattigdom.Vi snakker om en verden som beveger seg raskt fra økologisk krise til økologisk katastrofe. Der utslippet av klimagasser er så stort at innlandsisen på Grønland står i fare for å kollapse i dette århundre, med uante konsekvenser for havnivået og klimaet på jorda. Dette er fakta som alle lesende mennesker i Norge kjenner til.Da takke meg til gymnaslærer Knut Pedersen (i boka, ikke i filmen), som etter at han er robbet for de fleste illusjoner, og noen av sine beste venner, roper ut i fortvilelse «Jeg vil ikke være en hvit mann.» Og dette var og er et kjernepunkt for å forstå AKP, både før og nå. Dette var og er et dypt moralsk standpunkt. De som er unge i dag kan synes at AKP sa og gjorde mye som er uforståelig eller dumt. Det kan jeg skjønne. Men det virkelig ubegripelige standpunktet, det mest umoralske og uforsvarlige standpunktet er å påstå at denne verdenen vi ser framfor oss i dag i 2006 bare kan fortsette som den gjør. Det er galimatias.

HER I DET rike velstående Norge kan det høres helt komplett latterlig ut å snakke om revolusjon. Men Norge hører med blant et lite knippe av stater som tjener grovt på ulikhetene. Ulikheten og urettferdigheten i verden er så stor, og det økonomiske systemet så skakkjørt og så lite bærekraftig, at den omveltningen som må til for om mulig å redde jorda for kommende generasjoner, ikke kan kalles noe annet enn en revolusjon, og ikke en hvilken som helst revolusjon, men den mest omfattende og gjennomgripende revolusjonen i menneskenes historie.Rudolf Nilsens ord i Revolusjonens røst er fortsatt brennaktuelle:Kan hende det gjelder å redde vår jord,De beste blant dere er kalt.