Debatt: Repparfjord

Industri for grønn omstilling

Dersom man er opptatt av klima og miljø, reiser gruveprosjektet Nussir i Finnmark noen viktige problemstillinger, og det finnes ingen enkle svar.

ALDRI RISIKOFRITT: Naturinngrep av den typen vi her snakker om, vil aldri være helt risikofritt. Men metallet trenger vi uansett, skriver innsenderen om gjenoppstarten av gruvene i Kvalsund, der massene skal deponeres i Repparfjorden. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
ALDRI RISIKOFRITT: Naturinngrep av den typen vi her snakker om, vil aldri være helt risikofritt. Men metallet trenger vi uansett, skriver innsenderen om gjenoppstarten av gruvene i Kvalsund, der massene skal deponeres i Repparfjorden. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer
Meninger

Nærings- og fiskeridepartementet ga nylig grønt lys for driftstillatelsen til gruveselskapet Nussir i Kvalsund i Finnmark. For store deler av miljøbevegelsen virker saken enkel: Regjeringen har gitt tillatelse til å ødelegge en uerstattelig norsk fjord med giftig avfall fra et hensynsløst gruveselskap, alt for noen skarve arbeidsplasser i en kort periode.

Stefan Heggelund.
Stefan Heggelund. Vis mer

Egon Holstad, kommentator i iTromsø skrev for eksempel at driftstillatelsen innebærer at «millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord» fordi «vi trenger pengene mer enn naturen».

Som en som engasjerer seg sterkt for miljø, var dette illevarslende. Hadde virkelig regjeringen prioritert kortsiktige næringsinteresser foran vitale miljøhensyn på denne måten? Heldigvis er det helt feil. Verden er sjelden så svart-hvitt.

For det første er ikke konsekvensene av et sjødeponi på langt nær så alvorlige som mange påstår. Selvsagt: Gruvedrift vil i sin natur innebære relativt omfattende naturinngrep. Planene som foreligger innebærer å knuse og male opp stein, og deponere det som er igjen – etter man har tatt ut metallene man ønsker – i fjorden.

Deponiet tilsvarer mellom ti og femten prosent av fjorden, og der massene deponeres vil de legge seg over den eksisterende vegetasjonen.

Men da de ga utslippstillatelse i 2015 skrev Miljødirektoratet blant annet i sitt vedtak at fjorden, utenfor det området som er regulert til deponi, i svært liten grad vil bli påvirket av partikler fra gruvemassene. Laksen vil ifølge direktoratet bli svært lite påvirket, og det vil ikke medføre negative effekter for rødlisteartene ål og uer, mens det er liten sannsynlighet for skade på torskebestanden.

Samtidig ble det strenge vilkår til miljøovervåking av utslippene og hvilke effekter de medfører på land og i sjø.

Dette er altså vurderingen til våre fremste miljømyndigheter. Det er en ganske annen historie enn de skremmebildene som tegnes fra deler av miljøbevegelsen.

For det andre er det mye som tyder på at sjødeponi i mange tilfeller er en bedre metode å lagre avgangsmasser fra gruver på, enn landdeponier. Som Knut Bjørlykke, professor emeritus i geologi ved Universitetet i Oslo, skrev i Aftenposten denne uka, vil alle avgangsmasser som lagres på land bli utsatt for regn og erosjon, og det er alltid en risiko for at demninger kan briste. Prosesser i saltvannet gjør at partikler klumper seg sammen og i mindre grad sprer seg i sjøvannet.

Bjørlykke konkluderer med at lagring på sjøbunnen ofte vil være en langt sikrere løsning enn lagring på land.

Om det er best å lagre i sjøen eller på land må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Men for gruva i Kvalsund ville et landdeponi innebære langt større naturinngrep i et område med viktige reindriftsinteresser. Når miljømyndighetene, som er våre fremste eksperter på dette området, så tydelig sier at risikoen for store miljøkonsekvenser ved et sjødeponi er liten, virker saker rimelig klar.

Men kunne vi ikke bare latt være å drive gruvedrift? Det er selvsagt et alternativ, og det bringer meg over på mitt tredje poeng:

Kobber er et viktig metall for det grønne skiftet. Det brukes for eksempel i elektriske biler og i vindturbiner (i tillegg til å være en viktig bestanddel av mobiltelefonene vi alle går rundt med).

Om vi ikke hadde drevet utvinning av kobber her hjemme måtte vi ha fått det fra et annet sted. Og de fleste andre steder driver med lavere krav til miljø og til arbeidstakerrettigheter enn i Norge. Vi hadde med andre ord bare eksportert konsekvensene til land i langt mindre stand til å håndtere dem. Som Fredrik Hauge sa til VG: «Det er et internasjonalt behov for å rydde opp i kobbervirksomheten, hvor miljøkonsekvensen er veldig mye verre andre steder enn her. Skal vi elektrifisere samfunnet, ha elektriske båter, elektriske fly, så går det med mye kobber. Og det er et dilemma også vi i miljøbevegelsen må ta innover oss.»

Naturinngrep av den typen vi her snakker om, vil aldri være helt risikofritt. Men metallet trenger vi uansett, og det er ikke noe sted i verden som vil være bedre i stand til å håndtere en slik risiko enn oss. Med strenge krav, streng overvåkning og tett oppfølging, vil kobberutvinning i Kvalsund være forsvarlig og vel så det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.