ANMELDELSE: Flaks, kan man kanskje si, at det norske Hells Angels plutselig dukket opp på nyhetene igjen, akkurat i tide til den førtifem år forsinkede oversettelsen av denne boka. Eller kanskje ikke?

Hunter S. Thompsons svennestykke fra 1966 er helvetesenglenes skapelsesberetning. Den skildrer hvordan en liten, hårete gjeng sosiale utskudd på motorsykler ble forvandlet av mediehysterisk skrekkpropaganda til public enemy #1.

Vill vest
Hunter S. Thompson var en hjelpeløst ubemidlet freelancer på 28 da han begynte å farte sammen med «motorsykkelsluskene». I atten måneder fulgte han dem flere kvelder i uka, og absorberte alt han så og hørte. «Hell's Angels» er en lærebok i tidløs reportasjejournalistikk. Som i «Moby Dick» tråler historien seg sakte framover mens forfatteren underveis redgjør utførlig for alle slags særegne aspekter ved sykkelfolket.

Thompsons bok kobler «Hell's Angels» opp mot den lange, ur-amerikanske tradisjonen for frykt- og fredløse frihetsjegere. Det vrimler av
Western-referanser. Ridende inn i solnedgangen på sine nedstrippede jernhester, utgjorde de ca. 150 medlemmene av Hell's Angels en skrekkinngytende trussel mot alt som ble ansett som trygt og stabilt i etterkrigstidens USA.

Slagferdig
Kanskje er det mest nyskapende i Thompsons reportasje den totale sammensmeltningen av form og innhold. Ord for ord, setning for setning og med eksplosiv metaforbruk maner han fram den buldrende, brautende «menneskelige dyrehagen på hjul». Han gir språk til all deres uartikulerte larm og vrede.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Christian Rugstads gnistrende oversettelse ivaretar dette med en oppfinnsomhet som alene rettferdiggjør den norske utgivelsen, med eller uten anledning.

Gonzo-egoet som har blitt Thompsons varemerke er knapt synlig i teksten. Han er ydmyk, ærlig om sin nervøsitet og uvitenhet, men trukket mot englene med voldsom fascinasjon og prøvende identifikasjon.

Kulturkræsj
Den samme identifikasjonen ledet til den undelige alliansen mellom Hell's Angels og hippiebevegelsen. De fant felles forankring i sin forakt for det komforme etterkrigssamfunnet, og en voldsom appetitt på LSD. Men forskjellene mellom dem var likevel større, noe som blir brutalt tydelig mot slutten av boka, der noen av de mest patriotiske syklistene går til angrep på en vietnamdemonstrasjon.

Tre år etter at «Hell's Angles» ble utgitt, fikk historien en enda mer tragisk konklusjon da Hell's Angels ble brukt som vakter på Rolling Stones' Altamount-konsert, og stakk ned og knivdrepte en svart mann i publikum. Hendelsen er beskrevet i Stanley Booths musikkjournalistiske mesterverk «True Adventures with the Rolling Stones» (1984), en av de mange reportasjetriumfene Thompson var med på å rydde vei for.

Sekstitallets død
Da Tom Wolfe i 1973 sammenstilte et utvalg nyskapende «reporting» i antologien «The New Journalism» ble den samlede bevegelsen tydelig. På samme hylle som «Hell's Angels» hører Michael Herrs «Dispatches» (1977) og Norman Mailers «Armies of the Night» (1968), som kommer i ny norsk oversettelse til høsten.

Sett under ett er det påfallende hvordan det som har overlevd sekstitallet best er desillusjonen, tapet av drømmen. Mens hippieromanene har falmet, står skildringene av «sekstitallets død» tindrende igjen. Thompson så dette lenge før andre, midt i kampens hete. Han gjorde det til sitt litterære prosjekt. Derfor har han overlevd seg selv.