Informasjonsvås om TV

Informasjonsrådgiverne hindrer offentlig debatt og samfunnskritikk ved å sørge for at maktpersoner ikke stiller opp for å belyse en sak.

INFORMASJONSRÅDGIVER

Svein Ove Søreide avslører i et debattinnlegg i Dagbladet 26. april at han ikke har sett de TV-programmene han skriver nedsettende om. Han karakteriserer det å bli intervjuet av Dokument 2 som, «å gå på line i et sirkus, helt uten trening». Han mener intervjuobjektene er dømt til å falle ned før eller siden, hvis de ikke søker hjelp hos høyt gasjerte folk som Søreide. Han påstår videre at vi beveger oss i etikkens grenseland ved å legge opp en utspekulert taktikk før konfrontasjonsintervjuet, og forteller stolt at han derfor ofte råder kunder til å nekte å stille til intervju.

Ettersom vi i TV2 i all hovedsak har et svært godt forhold til de som medvirker i våre dokumentarer, lurer jeg på hvilke sendinger Søreide sikter til når han karakteriserer forholdet mellom intervjuer og objekt som en «terrorbalanse».

Det kan umulig være dokumentaren om kvinnen som fikk alzheimer, eller våre reportasjer om Knutby, Rockness-forliset, Prinsesse Ragnhild eller filmen om dattera som laget et portrett av sin maniske mor. Kanskje var det gjengen som reiste Europa rundt med respirator han mente trengte en informasjonsrådgivers hjelp mot de som laget TV-portrettet av deres modige ferd? Eller er det kanskje slik at informasjonsrådgiveren strør om seg med påstander om våre lugubre metoder, fordi han rett og slett ikke aner hva som har vært sendt i Dokument 2 det siste året?

SØREIDE PØSER

på med flere feilaktige påstander om TV-dokumentaren. Han hevder at vi bruker «et utall dramaturgiske grep», og spør retorisk når det sist ble vist en avslørende dokumentar på TV uten bilder i slow-motion og sort-hvitt, med dramatisk musikk, ledende kommentar, og dramatisk fortellerstemme. Du verden. Jeg kan ikke huske en eneste sort-hvitt scene og knapt nok et slow-motion-bilde fra de dokumentarene vi har sendt det siste året. Flere av dokumentarene våre har vært helt uten kommentarstemme, så stemmebruken kan neppe ha vært spesielt dramatisk. Men jeg skal innrømme at vi har brukt musikk, og at seerne ofte har likt musikken så godt at de har spurt etter komponisten. Jeg kan ikke se noe galt i det, og heller ikke i at vi bruker andre virkemidler som gjør oss i stand til å fortelle gode historier på TV. Det blir omtrent som å si at det er galt at avisene lager overskrifter eller at det er lugubert at informasjonsmedarbeidere bruker tavle eller powerpoint for å understreke sitt budskap.

Søreide hevder at journalister ikke liker informasjonsrådgivere. Det er en tøvete påstand. Jeg har ingenting imot informasjonsrådgivere. Men jeg syns det er en fordel at de er informert, og vet hva de skriver om når de forsøker å lage et skremmebilde av TV-dokumentaren. Der faller min «terrorbalanse-motpart» dessverre gjennom.

HAN BOMMER OGSÅ

totalt når han hevder at journalister angivelig skal ha truet bedriftsledere med å ikke følge Vær varsom-plakaten som hevn. Hva informasjonsrådgiveren mener med noe slikt, er uforståelig. Det er da ingen journalist som ønsker å bli felt for brudd på god presseskikk? Og det er da ingen redaksjon i dette landet som kan true noen som helst med å bryte Vær varsom-plakaten?

Derimot er det mange informasjonsmedarbeidere som truer, og som offentlig forsøker å sverte kritisk journalistikk ved å påstå at de skal klage reportasjen inn for Pressens Faglige Utvalg. I svært mange tilfeller opplever vi at klagen uteblir. Informasjonsrådgiveren har likevel oppnådd sitt mål, å så en ubegrunnet tvil om innholdet i reportasjen.

Ofte opplever vi dessverre også at informasjonsrådgiverne forsøker å hindre offentlig debatt og samfunnskritikk ved å se det som sin viktigste oppgave å sørge for at maktpersoner ikke stiller opp i mediene for å forsvare eller belyse en sak. Dette er en side ved Søreides virksomhet som jeg misliker, men ut over det må han gjerne trene sine kunder så mye han orker i å svare på spørsmål fra journalister, og han må gjerne legge så mange strategier som kunden har råd til å betale. Men da håper jeg han stanser bruken av skremselspropaganda om «terrorbalansen» for å utvide sitt marked og øke sin timepris.

OG, HVIS HAN VIL,

skal han gjerne få se gjennom de siste 30 dokumentarene vi har laget. Dersom han finner slow-motion, sort-hvitt, dramatisk musikk og dramatisk kommentar slik han selv ofte kombinerte disse fortellermessige virkemidlene da han jobbet i TV, skal jeg spandere en lunch på ham. Dersom han etter gjennomsynet i stedet skulle bli enig i at vi nå er inne i en tid der vi er svært puritanske med virkemidlene i TV-dokumentaren, kan jeg foreslå navn på mange hyggelige og dyktige informasjonsrådgivere som kan hjelpe ham å formulere en beklagelse som ikke framstår som full retrett.