Ingar Sletten Kolloen

Romandebut om en villfaren ung mann.

BOK: Etter den store biografien om Knut Hamsun, har Ingar Sletten Kolloen gått over i en helt ny sjanger – han har skrevet en roman.

«Den fjerde engelen» er en tragikomisk oppveksthistorie, en frisk spionthriller og en sår skildring av mentale og fysiske overgrep. Sterke saker, med andre ord.

Burlesk og grotesk

Og bare for å ha sagt det sånn innledningsvis: Kolloen skriver strålende. Man kan ikke unngå å bli revet med av den flommende burleske og groteske fortellingen, som er full av snurrige innfall og uventede dramatiske grep. «Den fjerde engelen» har et driv som aldri lar seg stanse, som knapt har et dødpunkt i løpet av de 370 sidene.

Hovedpersonen bærer det noe omstendelige navnet David Thorfinn Rieber Olsen, og han vokser opp i Tønsberg som eneste barn av ekteparet Aase Marie Rieber og Christian Olsen. Mora er jevnlig innlagt med nervetrøbbel, ellers bedriver hun en manipulerende opplæring av David til å elske staten Israel. Christian tar sterk avstand fra den fanatiske væremåten hennes, men han lar likevel sønnen ta del i hennes daglige saumfaring av aviser for å finne artikler om Israel og Midt-Østen, artikler som hun sirlig limer inn i store bøker.

Sylvia Rafael

Denne religiøse villfarenheten setter naturlig nok et sterkt preg på gutten, og når et slags klimaks når palestineren Achmed Bouchiki blir skutt og drept av israelske agenter på Lillehammer. David blir helt besatt av Sylvia Rafael, hun vekker et erotisk begjær i ham som ikke engang lar seg knekke når hun gifter seg med advokaten sin. Han skriver til og med et brennende hett dikt om henne, som avsluttes med linjen: Sylvia Rafael, du er vakker og god!

Utstyrt med denne ballasten havner David etter hvert på kryptoutdannelsen til Hærens sambandsskole, fast bestemt på en framtidig karriere som hemmelig agent for både Norge og Israel. Men «Den fjerde engelen» er ikke en ren spionthriller, Kolloen trekker mange tråder med seg gjennom boka, og samler dem pent til slutt på overraskende vis. Han har mye på hjertet og evnen til å utrykke det, og det er nok de viktigste grunnene til at romanen har blitt så befriende fargerik og sjangeroverskridende.