Ingen a-ha-opplevelse

«a-ha- tilbake til framtiden» på TV2 klokka 20.30 i går ble en vennlig, lun og intetsigende samtale. Det var dumt.

Det er en liten evighet siden sist a-ha stilte opp i et tv-intervju i hjemlandet. Superprodusent Odd Arvid Strømstad i Dinamo Live har altså gjort et aldri så lite scoop bare ved å få a-ha på skjermen. Strømstad spør så Ole Paus om å ta en prat med guttene.

«a-ha- tilbake til framtiden» på TV2 klokka 20.30 i går ble en vennlig, lun og intetsigende samtale. Det var dumt.

Paus samtalte med den omgjengelige, verbale Magne Furuholmen om billedkunst og friheten ved å uttrykke seg alene, med den noe utilpasse Paul Waaktaar-Savoy om bandet han virkelig brenner for, nemlig Savoy, og med den alltid litt pompøse Morten Harket om hans tro, pressen og litt forskjellig. Sistnevnte presterte å si at det i seg selv var en suksess at a-ha hadde gitt ut en ny plate. Uansett resultat og kritikk. Vi snakker artistklisjé nummer én.

Poenget

Men hvorfor a-ha i år 2000? Hvorfor gjør det eneste norske popbandet som oppnådde internasjonal stjernestatus, bandet som var kjempestore og vanvittig 80-talls stilige, jeg mener, bandet som skapte «Take on me» og den store lærreimmoten, hvorfor gjør dette bandet et comeback som synes så halvhjertet?

Magne Furuholmen forklarte den nye plata med «et skjebnefellesskap i bånn». Hvorfor forfulgte ikke intervjuer Paus dette?

Artikkelen fortsetter under annonsen

For hva i alle dager er det som får tre personer som så åpenbart er ekstremt forskjellige, til å jobbe sammen igjen? De tre er så ulike, så separate at de ikke engang intervjues sammen idet bandet gir ut comebackplate. Det er rart, og det er et innlysende journalistisk poeng. Her kunne Paus pirket.

Ufokusert

Paus har tidligere framstått som en annerledes, fordomsfri og myk tv-intervjuer med innlevelse. Det var tydelig at de tre, særlig Harket, likte Paus og spørsmålene hans stilte.

Det blir ikke nødvendigvis god tv av trivsel under produksjonen. At intervjuer og intervjuobjekter finner hverandre er ingen garanti for et spennende resultat. Kanskje tvert imot.

Fordi de kritiske, pågående, frekke eller dumme spørsmålene ikke stilles. Hvis det overhodet ikke oppstår friksjon, irritasjon, pinlige pauser, kan det skyldes at intervjueren ikke gjør jobben sin.

Denne gangen tror jeg et virkelig intervju med Harket, Furuholmen og Waaktaar-Savoy også ville stilt a-ha i et bedre lys. Dette programmet ble verken dyptpløyende eller underholdende.

Men de gamle a-ha-videoene var verdt hvert sekund.