Ingen båndtvang

«Fifty Shades of Grey» prøver litt for hardt å overbevise deg om at dette er så hett som det blir.

FILM: Egentlig spiller det ikke så stor rolle hva som står i denne teksten. Hvis du pirres av tanken på en dus visuell gjendiktning av den mykpornografiske BDSM-bestselgeren «Fifty Shades of Grey», med nærbilder av tau som strammer seg rundt smale håndledd, dyre ridepisker i aksjon og munner som gisper i takt med Beyonces jamring på soundtracket, kan dette være en film for deg. Hvis samme tanke slår deg som så sjelsfortærende klein at du ser deg om etter en pute å skjule deg bak, er den ikke det.

«Fifty Shades of Grey» er en blanding av en romantisk komedie og en erotisk fantasi. I bunnen ligger den slitesterke feminine drømmen om at det er mulig å nå inn til en lukket, utilgjengelig mann og forløse ham gjennom kjærligheten, den som er utgangspunkt både for en del vakre romanser og en god del destruktive.

Mer vulgær enn sexen
Den klassiske kjærlighetsfilmen består i stor grad av transportetapper mellom ladede og romantiske møter. Her er det mer snakk om korte pusterom mellom mulighetene hovedpersonen Anastasia (Dakota Johnson) har til å kle seg naken og presse enda litt hardere mot sine egne seksuelle grenser. Den som presser, er Christian Grey (Jamie Dornan).

Han er milliardæren som studenten Anastasia skal intervjue, som blir besatt av å få henne med på sine sadomasochistiske seksuelle leker. Snart er han likevel vel så opptatt av å ta henne med på turer i helikoptre og seilfly som inn på soverommet. Historiens ramme materialisme er langt mer vulgær enn dens seksualitet: Anastasias måpende møter med panoramautsikten fra Christans leilighet og kilometerlange rekke med glinsende sportsbiler er særs lite sensuell.

Strammer opp romanen
Etter en noe kantete start, som bare handler om å skubbe de to inn i samme rom så fort som praktisk mulig og lasse på med biting av underlepper og stive blikk for at ingen skal være i tvil om hvor avsindig de begjærer hverandre, finner regissør Sam Taylor-Johnson et godt tempo og en overraskende skjelmsk hånd med fotograferingen og klippingen.

Taylor-Johnson skal ha ligget i konflikt med forfatter E.L. James under innspillingen, og det er grunn til å være glad for at regissøren vant de kampene hun gjorde. Filmen har strammet opp romanen. De verste språklige ubehjelpelighetene er rensket vekk. Det er også de mest beklemmende, eksplisitte linjene Anastasia og Christian hoier til hverandre i attråens klør.

Men timelange suggestive blikk kan ikke bygge bro over kløften mellom Johnson og Dornan. De to har ingen sterk kjemi. Begge gjør det helt greit hver for seg i de karikerte rollene sine, men når de går hånd i hånd nedover en korridor, er det litt som å se et ubekvemt søskenpar gå sammen på skoleballet. Kanskje er det derfor det føles for insisterende når filmen beveger seg inn i en av sine mange sexscener: Det er som om man blir forsøkt overtalt snarere enn forført til å tro at dette er så hett som det kan bli. Sånt blir det ikke hengivelse av.

Feministisk prosjekt
«Fifty Shades of Grey» har blitt møtt med kritikk, særlig fra feministisk hold, fordi det er snakk om en ressurssterk mann som tjorer fast og beordrer en yngre kvinne med lavere status. I møte med filmen er det mer nærliggende å bli oppmerksom på hvor standardisert det erotiske er i de fleste kjærlighetsfilmer. På en måte er det befriende med en film som tar høyde for at manges seksualitet har en fetisjistisk side, som må presenteres og oversettes for den andre.

Kritikere kan også merke seg at årets største blockbuster er basert på en bok av en kvinnelig forfatter, har kvinnelig manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver og fortelles kompromissløst fra et kvinneperspektiv. Slik sett er den et feministisk prosjekt så godt som noe.