Ingen barn til jul i år heller...

Dette skriver jeg julaften kl. 19.

På spisebordet står det julemat, kaker, godteri og barnas favorittbrus.

Urørt.

Denne julen håpet jeg at jeg kunne få treffe dem, eller i alle fall få lov til å gi presanger til dem.

Men barnas mor ville ikke, ikke denne julen heller. Som i fjor, og året før det igjen.

Julegavene ligger fremdeles under juletreet. Uåpnet. Barna vet ikke engang at de får gaver av pappaen sin. Det fikk de ikke vite i fjor heller. Jeg har de fra i fjor enda liggende i skapet. Det kunne jo hende at jeg traff dem i år.

Barnas mor flyttet ut for noen år siden og tok med seg barna. Og ville ikke ha mer kontakt med meg. Men enda verre; hun ville ikke at barna skulle ha kontakt med meg.

Så nå har jeg ikke sett dem på over tre år.

Vi har ligget i konflikt om barna fra dag 1. Først ville jeg «være snill» og tilbød moren å bo vederlagsfritt i barnas familiebolig, en koselig og romslig enebolig.

Men min snillhet kostet meg dyrt. Da ingenting skjedde etter ett år, og jeg mistet tålmodigheten og ville ha tilbake huset mitt, flyttet hun og barna på krisesenteret, og saken ble bare enda verre. Nå ble de enda mer isolert fra meg, eller egentlig enda mer «beskyttet» mot meg. Til og med brevene mine og julegavene ble konfiskert.

Hun ble der i 13 måneder.

Jeg ble stemplet som barnemishandler av omverdenen fordi de bodde der, og jeg turte til slutt ikke vise meg i mitt normale miljø.

Og jeg så ikke barna mine.

Loven i dette landet vårt, gir dessverre ingen som helst rett til tvangssamvær med barna før en rettskraftig dom foreligger. Fordi jeg har vært snill (dumsnill) har denne saken drøyd ut nå altså i 3 år. Nå er jeg i rettsforhandlinger, men min advokat forteller meg at jeg sannsynligvis vil tape enhver omsorgsrett fordi jeg ikke har sett barna på så lang tid. Jeg kan også risikere at jeg ikke engang får samværsrett med dem. Altså ikke får se dem lenger!

I dag kan hvem som helst sabotere samværet med den andre partens barn uten at det får noen konsekvenser.

Dette lovverket må forandres, men det er så mye motkrefter at ikke engang vår ellers meget dyktige forrige barneminister Karita Bekkemellem klarte det.

Men barn har best av å ha kontakt med begge sine foreldre, som er glad i dem, kan gi dem støtte og være deres andre ressursperson.

Kjære Barneminister Osmundsen: Kan ikke du gjøre noe med dette?

Det er ikke MIN rett å se barna, det er BARNAS rett å se meg loven handler om. Den må være reell, ikke bare en lovparagraf.

I mens sitter jeg her alene på julaften og er uendelig lei meg. Og i mitt stille sinn ønsker jeg at mine barn savner meg.

I alle fall vil jeg få lov til å gi dem julegaver.