Ingen blackout hos Skagen

Ikke bli forundret om kriminalforfatteren Fredrik Skagen snart skriver om et giftmord. Bokettersynet fant indisiet i hans 40 hyllemeter med bøker.

Åndslivet i Sør-Trøndelag er mangslungent. Bokettersynet ringer først til Jahn Ivar Mini Jacobsen.

- Æ har to slike pocketromana som æ ikkje har kasta ennu. Og så e det et leksikon på vei i posten. E det nokka? spør Mini.

Svaret er nei.

En annen kulturpersonlighet med et sterkt forhold til Rosenborg er kriminalforfatteren Fredrik Skagen. Hans 26. bok kommer i august. Tittelen er «Blackout», og den blir hovedbok i bokklubben Krim & Spenning. En razzia i Skagens er definitivt ingen grøssende opplevelse.

- Vis oss den viktigste boka.

- Denne, sier Fredrik Skagen og smeller Olof Lagerkrantz' «Kunsten å lese og skrive» i bordet. En tynn og klok bok utgitt på Bokvennen forlag.

- Hva er det med den?

- Lagerkrantz har et reflektert forhold til hva skrivekunst er. Han påpeker at en bok består av to personer: forfatteren og leseren. Dette er nok min lille bibel. Dessuten skriver han at det å lese James Joyces «Ulysses» og Prousts «På sporet av den tapte tid» gir folk kvelningsfornemmelser. Det er jeg helt enig i. Jeg fikk også kvelningsfornemmelser.

- Ja, jeg ser du har lettere litteratur på pianoet?

- Tenker du på Bill Gates-biografien? Ble nylig ferdig med den. Interessant, fordi jeg er opptatt av teknologi og utvikling.

- Du har et minutt på deg å gjemme unna de bøkene du ikke vil at vi skal se!

- Hehe, jeg kunne jo si at «denne har jeg bare fått tilsendt» og så videre, men jeg har ikke hjerte til å kaste bøker. Jeg har vel lest en tredjedel av det som er her.

VI GÅR LØS PÅ over 40 hyllemeter med snadder. Klassikerne dominerer. Ekteparet er anglofile, og det er en egen seksjon med litteratur om England. Hans egne romaner står i en egen hylle over et skrivebord («jeg bruker dem som oppslagsverk av og til») og vi stopper nådeløst på den første rariteten:
- «Den gamle garden» av Johan Snøfugl?

- Ehmm, ja, dette var den første voksenboka jeg leste. En sportsroman. Sønnen til Johan Snøfugl startet senere et forlag og ga ut en novelle samling av meg.

- Er du et av de få menneskene i Norge som har fullført «Sofies verden»?

- Ja. Normalt har jeg vondt for å tvinge meg gjennom bøker. «Sofies verden» gikk med et nødskrik.

Oppslagsverkene er forfatterens verktøy, og gjett om vi ikke finner en liten hemmelighet blant ordbøker og leksika: en unnselig og tynn bok med bilder og beskrivelser av giftige planter!

Vi våger ikke å spørre om hans romanfigur Morten Martens skal rote seg bort i giftmord, vi vil ikke vite det.

Den gamle jazzpianisten har en Miles Davies-biografi som ser lest ut, «Charlie Parker lever» av Ross Russel, samt en rekke katalogiserende og musikkhistoriske verker. Oppe i andre etasje er det mer å sette fingeren på, men Skagen forsøker ikke å unndra seg eierskapet, ikke før vi kommer til hylla med sjakkbøker. Den tilhører sønnen som er en lovende sjakkspiller.

Nyere norsk skjønnlitteratur er ikke Skagens sterkeste side, men han velger å trekke fram romanen «Dyrets favn» av Inge Johan Holthe fra 1994.

- Denne hadde fortjent mer oppmerksomhet. Holthe skriver godt. Ikke fenomenalt, men godt, fastslår Fredrik Skagen, som har hilsen fra forfatteren først i denne romanen.

- Ditt bysbarn Roy Jacobsen?

- Pussig at du spør. Jeg falt ikke helt for hans siste, «Ismael». Roy har skrevet bedre bøker enn det. Bratteli-biografien skal også stå her et sted. Jeg har ikke helt oversikten, selv om jeg er utdannet bibliotekar.

Vesaas-utvalget er godkjent, selv om vi i farta ikke kan se geniboka om Mattis og Hæge. Finn Carling-samlingen er stor, men «Tårnseileren» mangler. Bjørneboe? Vel, «Haiene» er godt slitt.

- Hvorfor har du ikke flere krimbøker?

- Jeg har da noen! Staalesen, for eksempel. Vi pleier å bytte bøker. Mye av det beste som skrives i Norge i dag, er innen krimsjangeren.

- Som for eksempel?

- Karin Fossum.

- Hva med Anne Holt?

- Du får meg ikke til å kritisere kolleger, det er det verste jeg vet.

- Du leser ikke krim på do?

- Nei, der leser jeg aviser, tegneserier eller noe annet som er lett å ta fatt på og lett å legge fra seg. Storm P. ligger der nå.

- Reiselitteratur?

- Gjerne krim. I alle fall ikke Kafka. Jeg er litt lei av Kafka nå, selv om han er drivende god.

Fredrik Skagen har tent snadda. Føler han seg så trygg på at vi ikke finner noe smutt og snusk blant romanene hans? Vi drar fingrene over et bra John Steinbeck-utvalg og enes om at de satiriske «Natt uten måne» og «Pippin IV' s femte regjering' egentlig ikke har fått nok oppmerksomhet.

Noen overraskelser på lager? Dine refuserte manus, for eksempel?

- Det eneste manuset jeg skammer meg over har forsvunnet i årenes løp. Jeg skulle debutere som 13-åring med en roman som het «Vi er hvite» - en særdeles fascistisk fortelling. Forlagene var vage i sin bedømmelse. Heldigvis ble den aldri utgitt.

William Gibsons legendariske og cyberpunk-aktige «Neuromancer» var en av overraskelsene i Fredrik Skagens bokhylle.