SOLDATER I LIBANON: Bildet viser norske FN-soldater som patruljerer i Libanon i april 1987. 
Foto: Morten Hvaal/NTB/Scanpix
SOLDATER I LIBANON: Bildet viser norske FN-soldater som patruljerer i Libanon i april 1987. Foto: Morten Hvaal/NTB/ScanpixVis mer

Ingen blir frisk av erstatning

I Libanon fløt alkoholen. Det ble min skjebne.

Jeg har fem tidligere Libanon kontingenter bak meg. Det ble en skjebne for meg, men samtidig redningen. Jeg måtte velge mellom døden eller livet, jeg fikk heldigvis valgt livet.

Jeg har ikke opplevd noen uheldige episoder, men summen av alt ble en skjebne. Ved innrykk spurte legen hvordan det sto til med psyken og forholdet til alkohol, men ingen som vil ut i tjeneste sier vel noe som kan slå negativt ut.

I Libanon fløt alkoholen, det var bare 60 meter til polet i leiren, og 20 kroner for ei flaske sprit. Det ble min og flere sin skjebne. Hjemme etter endt kontingent var jeg lei det livet. Men det ble som å sette en sjømann på land. Etter tre måneder var dritten glemt og ny søknad ble sendt. Ved siste dimisjon i 1988 kom jeg hjem alkoholisert og helt nedkjørt psykisk.

Dimisjonslegen spurte hvordan det sto til, men jeg hadde ikke evne til å sette ord på det. Dimmeflyet hadde landet, men ikke følelsene mine. Jeg hadde fullstendig mistet evnen til å leve. Det handler faktisk om kjemi i hodet. Kroppen produserer valium og lykkepille selv, hvis man har evne til å leve. Den evnen hadde jeg mistet.

Alkohol er den beste medisinen mot dårlig psyke som fins. Varmen og tryggheten strømmer ut i kroppen med en gang. Men det blir verre, bare verre, følelseslivet blir helt ødelagt. Man blir egoistisk, selvsentrert og bitter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alkohol gir ikke noe, den tar. Til slutt tar den livet.

Så ble jeg utbrent på jobben. Jeg hadde jo ikke noe liv. Verden var ikke større enn å titte ned på neste ølboks, så jobben skulle bli redningen. Jeg begynte å suge til meg mer og mer ansvar. Men jeg gikk rett på trynet og havnet i psykiatrien. Det ble redningen min. Jeg hadde titta i ladd børseløp og tatt ut slakken på avtrekkeren, men heldigvis hadde jeg litt empati igjen. Jeg fikk tenkt at jeg ikke hadde noen rett til å såre andre. Jeg har gått i terapi i mange år, da må selvsagt alkohol og annen rus kuttes ut, ellers er det ingen vits med terapi.

I terapien snakket vi nesten ikke om tjenesten min i det hele tatt, men om hvorfor jeg ble syk, hvorfor jeg rømte inn i alkoholen, hva jeg hadde i sekken fra før. Jeg fikk hjelp til å begynne å leve igjen, leve i dag. Jeg måtte være villig til å gjøre forandringer, jeg måtte også svelge noen kameler.

I dag har jeg det veldig godt, jeg har faktisk tjent på krisene mine. Bare det å sove godt om natta, våkne uten å grue seg til noen ting. Lyst til å gå på jobben, lyst til å leve en dag til. Dette har ikke vært en selvfølge.

TØRRLAGT: Kronikkforfatter og FN/Libanon-veteran Vidar Hansen er i dag tørrlagt alkoholiker. Bildet er fra da han tjente i Libanon i 1982. Foto: privat
TØRRLAGT: Kronikkforfatter og FN/Libanon-veteran Vidar Hansen er i dag tørrlagt alkoholiker. Bildet er fra da han tjente i Libanon i 1982. Foto: privat Vis mer

Jeg pleier å si at det er de friske som klager mest, de har jo ingenting å sammenlikne med.

På grunn av alt jeg har vært igjennom har jeg vært 50 prosent ufør i mange år. Det er jeg ikke stolt av, men jeg er stolt av å klare halv jobb. Denne uka har jeg faktisk vært på Nav og frosset 20 prosent trygd. Min kapasitet er på vei opp.

Forsvaret gjorde mange urett ved å sende oss uforberedte i tjeneste med alkoholen flytende. Skulle jeg bære nag til forsvaret/staten? Den kampen er jeg nødt til å tape. Tilgivelse er den viktigste følelsen i mitt liv, motpolen til tilgivelse blir hat. Med alkohol/rus blir bare hatet forsterket. Jeg har vel nærmest mistet 20 år av mitt liv. Vel vel, det var det. Jeg har det bra i dag, det er det som teller.

Nå er det kommet erstatningsordninger gjennom Statens Pensjonskasse. Det er kjempebra når man har tapt arbeidsfortjeneste på grunn av sykdom. Men ingen blir frisk av penger. Nå er det ikke forsvaret som driver med psykiatri, det er det helsevesenet som gjør. Legen kan ikke trylle vekk vonde opplevelser for 25 år siden. Men med hjelp og egen villighet til å gjøre forandringer, hjelp til å lære å nyte dagen i dag vil det vonde komme mer i bakgrunnen.

Nå er det åpnet veteransenter på Bæreia, det er vel og bra. Men der er det bar med fulle rettigheter. Veteraner som søker rekreasjon må ha legeattest,

Hvis det er bemerket noe om alkoholproblemer, kan veteranen bli nektet å handle i baren. Men de som har snakket med legen sin om dette er i betydelig mindretall. Det å juge og fornekte er en del av sykdommen.

En veteran som klarer seg bra, trenger han rekreasjon på Bæreia? For meg blir 2+2 lik 4, med veteraner og alkohol. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men i hvert fall flere enn meg. En veterankamerat av meg var på Vangseter i sommer. Av tolv pasienter i hans gruppe var syv veteraner. Det forteller meg mye. Det finnes bare to typer alkoholikere, det er en som drikker og en som har sluttet.

Med mitt alkoholproblem hadde jeg vært sjanseløs alene. I dag er jeg medlem av to selvhjelpsgrupper på Jessheim. En gruppe for alkoholikere og en gruppe for rusavhengige. Det man har brukt har forskjellig kjemi, men resultatet blir akkurat det samme. Det går aldri oppover, bare utenforbakke hvis man ikke slutter.