KUNSTIG BEFRUKTNING: - Jeg synes ikke det bør være noens oppgave å rangere barns tilblivelsesprosess, skriver spesialpsykolog Frøydis Lilledal som et svar til Nina Karin Monsen og Hanne Skartveit i eggdonasjon-debatten. Foto: Science Photo Library / NTB Scanpix
KUNSTIG BEFRUKTNING: - Jeg synes ikke det bør være noens oppgave å rangere barns tilblivelsesprosess, skriver spesialpsykolog Frøydis Lilledal som et svar til Nina Karin Monsen og Hanne Skartveit i eggdonasjon-debatten. Foto: Science Photo Library / NTB ScanpixVis mer

Ingen bør rangere barns tilblivelsesprosess

Jeg har erfaringer med at han + hun + sex + barn ikke er noen garanti for lykke, tilhørighet eller trygghet rundt identitet.

Meninger

Jeg kjenner en donorfamilie som har brukt egg fra Finland. De har vært åpne ovenfor barna og omverdenen om hvordan barna ble til, og forleden overhørte jeg følgende samtale: Storesøster: Mamma, kan ikke vi dra til Finland snart? Det var der jeg kjøpte svømmebriller og kanin! Mamma: Jo, det tror jeg da. Storesøster: Marius, vi skal til Finland! Der var du da du var null år! Det husker du ikke, men du lå i en glassbolle! Marius: Hæ? Glassbolle?

Så følger en forklaring der storesøster forteller sin versjon om hvordan hun og broren ble til. Hun synes ikke bemerkelsesverdig traumatisert. For noen er det kanskje rett og slett så greit.

Hanne Skartveit fremmer på VG-nett 24/10 en rekke argumenter mot eggdonasjon og surrogati. Ett av disse er hvilke roller naturen har gitt menn og kvinner. Hennes oppfatning er tilsynelatende at det «naturen har gitt oss» overgår kulturell, sosial og medisinsk utvikling. Jeg kan se for meg flere eksempler hvor jeg ikke ville vært denne utviklingen foruten. Eggdonasjon er ett av dem. Det er lett for mennesker som elsker en av motsatt kjønn, som blir gravid når de ønsker ved hjelp av en akseptert form for sex, å opphøye og proklamere eierskap for «det naturlige».

Etter å ha jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien, på familievernkontor (samt i NRK-serien «Bør de gifte seg»), har jeg erfaringer med at han + hun + sex + barn ikke er noen garanti for lykke, tilhørighet eller trygghet rundt identitet. Det jeg imidlertid har erfaring med er at barn som vokser opp i trygge relasjoner har et godt utgangspunkt for å takle motgang. Barn som elskes vil lettere utvikle ressurser for å takle utfordringer.

Nina Karin Monsen er også motstander av surrogati og eggdonasjon. Hun eksemplifiserer utfordringene i Aftenposten 27/10 gjennom historien om en mann som fikk transplantert på en penis, og deretter gjorde sin kone gravid. « Hvem er da faren?» spør hun. Jeg kjenner ikke denne saken men jeg antar at han som fikk skåret penisen av ikke er i en posisjon der han krever farskap. Dessuten, så vidt meg bekjent produseres sædceller i pungen?

Monsen forteller om et lesbepar som mistet foreldreretten da deres homofile vennepar gikk til sak for å få omsorgen. En av mennene i det homofile paret var genetisk far til barnet. Det å tillate flere typer befruktning er ikke en vaksine mot konflikter, såre følelser eller vanskelige situasjoner. Men en enkelt sak bør neppe få følger for ei hel gruppe.

Eggdonasjon har foregått i Finland i mange år. Sæddonasjon er lovlig her. I Danmark har det lenge vært mulig både med kjent og ukjent donor, og det er ikke primært medfedre/-mødre eller donorer som fyller opp rettssalene når det kjempes om foreldrerett. Likevel, flere muligheter bør medføre tydelige rammer.

Skartveit innfører begrepet «Den fremmede kvinnen» om kvinnen som bærer barnet fram. «Den fremmede kvinnen» er hun som har ønsket seg barn, forsøkt å bli gravid, og veid for- og motargumenter rundt eggdonasjon mer enn de fleste tilfeldige debattanter. Ved hjelp av donor får hun det hun ønsker seg mest. Er dette foreldrenes behov? Uten tvil. De fleste graviditeter skjer på bakgrunn av voksnes ønsker og behov med mindre det skjer gjennom overgrep, eller ved et uhell. Hvis Skartveit vil ta utgangspunkt i menneskers behov, er det å sette barn til verden et av de aller sterkeste.

Skartveit skriver videre at man ved eggdonasjon «rokker ved en grunnleggende bevissthet rundt hvem som er barnets mor», og insinuerer at dette være vanskelig for barnet. Det er mulig hun har rett. Men jeg har ikke sett statistikk over at barn med donorforeldre har større utfordringer med identitet eller tilhørighet enn andre (danske studier har snarere vist at barn av foreldre med samme kjønn har mindre sosiale utfordringer enn gjennomsnittet).

Derimot er det mye statistikk som forteller om en generasjon unge med generell økende grad av psykiske lidelser. I tøffe livsfaser er det mye som kan komplisere forholdet til en selv, foreldre og omverden. En forelder i fengsel, minoritetstilhørighet, et handikap, skilsmisse, mobbing, skolevansker. Og det kan sikkert også være det å ha en donorforelder.

Hvis barn ofte nok får høre hvor vanskelig det må være å ha en «fremmed til mor» og at foreldrene har føkket opp en «grunnleggende bevissthet» er det mulig at noen føler seg forstått og sett. Men det kan også medføre at man skaper et savn som ikke ville vært der uten en insisterende omverden. (Skartveit skriver at ved å ikke vite om vårt genetiske opphav inntrer noe nytt i menneskehetens historie. Begrepet «genetisk opphav» er også relativt nytt i menneskehetens historie. Ganske lenge har verden gått sin gang uten nevneverdig mye bevissthet rundt denne).

Å opphøye sæddonasjon, men ta kraftig avstand fra eggdonasjon, er å gjøre en forskjell på fars og mors betydning for et barn, som jeg tror en god del barn, mødre og fedre vil stille seg undrende til. Jeg ønsker meg et samfunn der voksne ikke umiddelbart får fjeset ommøblert når de får høre om at foreldrene benyttet donormor eller far, surrogatmor, bor alene med mor eller far, har to mødre/fedre, bor hos adoptivforeldre eller flytter fram og tilbake annenhver uke (eller har en mor i fengsel eller far på psykiatrisk avdeling i øyeblikket). Et raust samfunn med aksept for andres livssituasjoner og valg, som ivaretar barnas sårbarhet når, og hvis den kommer, ikke skaper den.

«Det finnes knapt noe vakrere enn adopsjon» er et annet sitat fra Skartveit. Jeg er en soleklar tilhenger av adopsjon. Likevel er det ikke sikkert at Skartveit her taler for alle adopterte, rett og slett fordi det ikke finnes utsagn som vil treffe alle i en gitt gruppe.

Jeg synes ikke det bør være noens oppgave å rangere barns tilblivelsesprosess. Å fokusere på hvordan barn har det er derimot et felles ansvar. Jeg finner det unødvendig å konstruere begrepet «den fremmede mor» når man snakker om kvinnen som gir et befruktet egg mulighet til å bli til en unge. Det er denne kvinnen barnet kaller mamma. Den andre kvinnen (donoren) er hun som gjorde akkurat det mulig. Hvis Marius eller søsteren en gang opplever det vanskelig at de ble til ved donasjon, har de gode voksne rundt seg, som kan romme denne og andre eventuelle utfordringer.

Men jeg håper Marius og søsteren slipper å bli spurt om hvordan det er å ha en «fremmed mor». Hadde de blitt spurt nå ville de ikke engang forstått spørsmålet.