Ingen Cure mot øresus

Det som kunne blitt en legendarisk konsert med The Cure, ble et stevnemøte med hits - delvis ødelagt av et drepende høyt volum.

KONSERT: Det er fristende å kalle Robert Smith for mannen som har gitt tinnitus et ansikt. Det er ikke ofte jeg hører så overdrevent mange desibel på en konsert - og heller ikke er det ofte at konserter varer tre timer. Men du verden for noen hits bandet kan varte opp med.

Derfor ble dette møtet med The Cure en blandet fornøyelse.

Monsterkonsert

Det tok noe tid før bandet - eller lokomotivet, om du vil - kom i ordentlig sig. Men da det først var i gang, var Robert Smith og Co. ikke til å stoppe.

Veldig tidlig ble jeg klar over at det jeg savnet mest, var en fjernkontroll med volumjustering. For når lydnivået fører til at nesten hver eneste låt oppleves som om noe stort, svært og farlig som valser over deg og bryter lydmuren, blir totalopplevelsen og nytelsen sterkt redusert.

Overdreven høy lyd fører til forflatning og fravær av dynamikk - og fare for varig nedsatt hørsel.

The Cure har holdt det gående i 30 år, og var blant 80-tallets viktigste band. Det fikk vi solide eksempler på i løpet av monsterkonserten. Det første skredet av applaus kom etter en time og med bandets kanskje største kommersielle hit, «Friday I’m In Love». Det gikk enda en time før «One Hundred Years» tonet ut - og første av i alt tre ekstraomganger kunne begynne.

Nostalgiske godvarer

Ingen Cure mot øresus

Å være The Cure-fan i går kveld, kunne sikkert oppleves som julaften og 17. mai på en gang. Bandet fortsatte med «M» og en nærmest hypnotisk versjon av «Forest». Ikonet og gothbestefar Robert Smith, som fremdeles ser ut som en svartkledd og hvitsminket porselensdokke med viltvoksende hår, veit å spille på nostalgiske strenger.

Det andre ekstranummeret ble åpnet med «Lets Go To Bed» og ble avsluttet med «Why Can’t I Be You» - en killerlåt som ble framført i en noe tvilsom versjon.

I finaleheatet kom godvarene som perler på en snor:

«Three Imaginary Boys» gliste mot oss, mens «Fire In Cairo» ble skutt ut fra hofta. Avslutningen, «Killing An Arab», satt som en pistol i hånda på agent 007. Dette var høyeksplosive varer.

Bare synd at ørene på det tidspunktet var gått av med pensjon.