Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ingen dans på Rosén

TRONDHEIM (Dagbladet): Alex Rosén som en hjelpeløs statist i sitt eget show er vanligvis helt utenkelig, men det er faktisk det som skjer når entertaineren presenterer sitt nye album live.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her spiller han

Alex blir rett og slett parkert av det hypersofistikerte bandet han skal ha med seg Norge rundt. Alex er en sjelden showmann på den norske artisthimmelen. Skjønt gårsdagens turnéåpning i Trondheim antydet at Alex mer øser av sitt eget sjarmerende jeg enn at han er en virkelig profesjonell stjerne.

Mens Roséns nyrekrutterte band briljerte, gikk Alex rundt og kjekket seg, lo heftig av sine egne dårlige meldinger og smilte skrått og rått til publikum.

Synd, for det er et stort potensial i Alex' nye soloalbum «In Person».

Utilpass

Med mye god hjelp fra produsent Håvid Engmark har Alex' nye album blitt en imponerende voksen og moderne studioproduksjon. Men hvor mye av det skal egentlig Rosén ha ros for? Spørsmålet reiser seg etter turnépremieren.

Konserten er nemlig ikke særlig gammel før Alex avslører sine begrensede sangferdigheter. I åpningsnummeret «Relax» sliter han med å finne stemmeleiet.

I tillegg virker han utilpass og rådvill i forhold til hvordan han skal framstå i denne settingen der han ikke kan være kongeråner à la Go-Go Gorilla eller stuntsjef à la NRK.

Dette er nemlig en ganske ny og annerledes ramme for Alex. Bandet han har med seg er et særdeles lekent og musiserende lag med erfaring fra jobbing med Bugge Wesseltoft og D'Sound. Og det oser sikkerhet, jazz-skolering og klasse av folk som Karl Oluf Wenneberg (trommer) og Bernt Rune Stray (gitar). Noen ganger blir det litt klysete Smuget-flinkt, men stort sett klarer de balansegangen mellom det sofistikerte og det underholdene på en meget bra måte.

Den glade amatør

Synd da at Alex som frontmann og drivkraft ikke makter å fylle sin nye rolle. På sitt beste er han halvbra og småmorsom i sin litt skeive Las Vegas-stil med klesskift og «I love you all» -meldinger.

Men han sklir fra glimt-i-øyet-stadiet og over på et platt plan som ikke kler hans nye musikalske jeg, når svada som «lite bra, se på meg» og «nå ser jeg ut som Jan Werner» renner av ham.

Alex må klare å se forskjell på sin rolle som villstyring på tv og som en potensielt tøff og moden musikalsk entertainer.

Når han i tillegg har valgt seg ut et så finslepent orkester, der også medvokalist Kristine Ursin bør framheves, blir det kjapt til at Alex blir stående der som den glade, men litt dumme amatør blant fem superproffe musikanter.