Ingen Digresjoner, Takk!

Hun blir merkelig stiv når hun inntar dirigentpulten, Iona Brown, slik hun gjorde det under mesteparten av Det Norske Kammerorkesters fjerde abonnementskonsert denne sesongen, i Universitetets Aula.

Men hun forfølger de samme målene, like iherdig som når hun leder orkestret med myndig grep om sin egen fiolin. Det låter stramt og presist i de hurtige satsene, velformet og samlet når musikken flyter av gårde i et roligere leie.

Noen ville kanskje si strømlinjeformet, men det tror jeg er feil. Iona Brown samler nemlig all energien i dette orkestret (og den er ikke liten!), under et ideal om presisjon og sordinert velklang.

For mange er dette selve drømmen om sjelfull kammerorkesterklang. Andre drømmer om noe mindre velsoignert, om flere klangfarger i paletten og om kontraster som bryter gjennom den kultiverte overflaten; alt sammen valører vi har hørt mer av ved andre anledninger med Kammerorkestret.

Gevinst

Iona Brown vil altså noe annet, og lykkes med sitt. Det har sine gevinster, som for eksempel en utsøkt klangbakgrunn for Lars Anders Tomters bratsj i Benjamin Brittens «Lachrymae»; en kresen soloprestasjon i perfekt balanse med orkestret, om enn med en viss distanse til understrømmene av smerte i musikken.

Størst inntrykk gjorde likevel orkestrets framføring av Stravinskijs «Konsert i D». Her åpnet disiplinen i framføringen for innsyn i uroen under den velformede overflaten, som gir verket liv.