Ingen diktator

IDEOLOGI: Å omfordele godene betyr ikke at man må gi avkall på demokratiske rettigheter.

I SITT INNLEGG i Dagbladet 13. mai «Nok en diktator» berører Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen et ømt punkt i norsk venstresides historie. Hvem får ikke frysninger på ryggen når en hører om unge norske radikale som reiste til Albania for å lære å bygge sosialismen? Hvem priser seg ikke lykkelig for at denne «lærdommen» aldri ble omsatt i praksis hjemme i Norge? Riktig nok, det er vel på tide at de som gir min generasjon radikale skylden for Pol Pots myrderier viser mot til enten å beklage eller forsvare tonnene med napalm som ble spredd over Vietnams sivilbefolkning, Pinochets blodige militærdiktatur i Chile og andre grusomheter, som unge Isaksens organisasjon entusiastisk støttet opp om i sin tid. Men Isaksen har et poeng, venstresiden har i sin iver etter å finne helter, sett den andre veien når disse heltene viser seg å være alt annet frigjørere for sine folk. På det mer teoretiske plan påpekes, også med rette, en tendens til å nedvurdere borgerlige demokratiske rettigheter som stemmerett, pressefrihet og liknende til fordel for sosiale rettigheter, som mat, helse og utdanning.

SÅ TIL FENOMENET Hugo Chávez. I løpet av noen få setninger klarer Isaksen å framstille Venezuelas president som en autoritær enehersker, kun motivert av ønsket om makt. Chávez forsøker i følge Isaksen å binde domstolene, kvele den frie pressen, hindre NGOer og har brutale sikkerhetsstyrker. Slik er presidenten i ferd med å «rive ned restene av en liberal rettsstat». Ved å bruke de grove påstandene som premiss, som en udiskutabel faktabase for resten av innlegget, lurer han seg unna å måtte belegge beskyldningene. Det er smart, men Dagbladets lesere fortjener faktisk bedre. For ikke å besvare Isaksens ubegrunnede påstander med nye påstander, la meg heller referere hendelsene rundt statskuppet den 11. april 2002, slik at leseren kan trekke sine egne konklusjoner.

ETTER AT PRESIDENT Hugo Chávez hadde blitt valgt med rekordstor margin, på et program for sosial utjevning i et land med groteske levekårsforskjeller, og viste seg å være villig til å utfordre de eksisterende maktstrukturene, tok de gamle politiske elitene initiativ for å styrte regjeringen. Den kontinuerlige propagandakrigen mot regjeringskoalisjonen bak Chávez antok nye høyder og nå stod generaler fra hæren fram i de private mediene og oppfordret de væpnede styrker til å ta over makten. Den 11. april, etter at tilhengere og motstandere av presidenten hadde støtt sammen, leste samtlige private tv-kanaler opp et brev der Chávez innrømte å ha stått bak volden, gikk av som president og søkte asyl på Cuba. Næringslivslederen Pedro Carmona utnevnte seg selv til president og oppløste nasjonalforsamlingen og grunnloven (den første i landets historie som ble vedtatt ved folkeavstemning). Partiledere fra opposisjonen og organisjasjonen SUMATE, den eneste NGO som har vært under rettslig forfølgelse i Chávez\' Venezuela, satte sine signaturer under dokumentet som innstiftet det brutale diktaturet denne dagen. I løpet av den første natten ble et stort antall folkevalgte parlamentarikere hentet ut av hjemmene sine av væpnet politi og kastet i fengsel uten lov og dom. Det var den samme politistyrken som med panserkjøretøy og tunge våpen tidligere på dagen hadde omringet presidentpalassaet og sammen med de høyreekstreme generalene tatt president Chávez til fange. Både George Bush, som lenge hadde oppfordret til «regimeskifte», og europeiske høyreledere var raskt ute og gratulerte det nyinnstiftede diktaturet. For landets gamle politiske og økonomiske eliter som under militærdiktaturets beskyttelse nå på ny kunne dele maktposisjoner mellom seg, så historien altså ut til å få en lykkelig slutt. Men slik ble det ikke.

VIA LOJALE KRETER i hæren klarte Chávez å få nyheten om at dette i virkeligheten dreide seg om et statskupp ut til folket. Avskjedsbrevet var falskt og løgnen om den frivillige avgangen sprakk. Folk reagerte, soldater nektet å følge ordre fra sine overordnede, hundretusener stormet ut i gatene og etter 48 timer var høyresidens kuppeventyr over. Hvordan reagerte så den påstått brutale Chávez mot kuppmakerne? Undertegnede har oppholdt seg store deler av de siste årene i Venezuela og kan berolige både Isaksen og andre bekymrede. Høyesterett frikjente samtlige av kuppmakerne, mediene hamrer fortsatt løs mot regjeringen hver eneste dag og opposisjonen arrangerer sine demonstrasjoner under politiets beskyttelse. Men det store flertallet av Venezuelas befolkning, som støtter opp om Chávez\' endringsprosess er ikke fornøyd. De spør: Med hvilken rett dikter mediene opp en presidents avgang? Med hvilken rett avsetter hæren og politiet en folkevalgt regjering? Og med hvilken rett setter høyesterett seg over folkeviljen og tillater statskupp? Og hvorfor gjør ikke Chávez noe med det?

ISAKSEN ER REDD for at venstrevinden som feier over Latin-Amerika vil ødelegge den demokratiske idyllen. Men kontinentet har lenge hatt verdens største levekårsforkjeller og mens den globale kapitalismen sørger for at de enorme naturressursene forsvinner fra kontinentet og bare kommer noen svært få tilgode, lever flertallet i fattigdom. Under slike forhold har dessverre den liberale rettsstaten og det borgerlige demokratiet svært dårlige vekstvilkår. Og for hver gang en latinamerikansk president svikter sine valgløfter om kamp mot fattigdom av redsel for å utfordre de tradisjonelle elitene, synker oppslutningen om demokratiet som Isaksen har så kjært. Han har rett i at uten velfungerende og uavhengige institusjoner er stemmeretten utilstrekkelig, og Venezuela er et godt eksempel på dette. Men som hendelsene rundt statskuppet tydelig demonstrerer, det er de konservative elitenes jerngrep om disse som truer demokratiet. Det er ingen lett jobb å demokratisere institusjoner som har vært under de spanskættede eliters dominans siden kolonitiden, som har strittet i mot avskaffelsen av slaveriet, allmenn stemmerett og som aldri i hele Latin-Amerikas historie har akseptert demokratisk valgte regjeringer som utfordrer deres privilegier. Det er imidlertid tvingende nødvendig for at det fattige flertallet skal se demokratiet som noe som angår dem, noe det er verdt å kjempe for. De millionene av Venezuelanere som i april 2002 spontant og uten vold overrumplet kuppmakerne og fikk den folkevalgte regjeringen tilbake, bør i så måte gi grunn til håp på demokratiets vegne, ikke bekymring. Men spør du dem som tok til gatene hva som motiverte dem, vil du få vite at det først og fremst er den radikale omfordelingspolitikken, som for første gang i landets historie gir de fattige tilgang på helsetjenester, utdanning og andre velferdsgoder. Det gledelige er at motsetningsforholdet som både Isaksen og den tidligere autoritære venstresiden, ser mellom radikal omfordeling og demokratiske rettigheter, ikke er reellt. I Venezuela har folket sagt «ja takk, begge deler».