BLODIG ALVOR: Tom Hanks og Felicity Jones knekker koder i «Inferno».
BLODIG ALVOR: Tom Hanks og Felicity Jones knekker koder i «Inferno».Vis mer

Anmeldelse «Inferno» film

Ingen dreper deg hvis du viser tegn til humor, Tom

Kunsten er mer levende enn menneskene i «Inferno».

FILM: Det begynner å bli en stund siden «Da Vinci-koden» og «Engler og demoner» nå. Men klokkertroen på at verden aldri egentlig ble lei av å se professor Robert Langdon (Tom Hanks) løpe gjennom palasskorridorer mens de hveser små forelesninger om renessansekonspirasjoner, lever i beste velgående.

Akademiker-Barbie

Professoren har som vanlig forlatt forskningen sin for å bli forfulgt av moderne leiemordere med røtter i kunsthistorien, noe han gjør med omtrent to års mellomrom. Han våkner i Firenze med hukommelsestap, billedskjønne revolverdamer i hælene, mystiske mailer i innboksen og den nusselige unge legen Sienna (Felicity Jones) ved sin side. For å forstå hva som har skjedd og er i ferd med å skje, og hindre en episk forbrytelse i å skje, må koder knekkes og fiender overlistes.

I hendene på den drevne regissøren Ron Howard, som også sto bak de to første filmene, har «Inferno» blitt en proff spenningsfilm der den verste kitschen fra forrige korsvei har blitt skrubbet av. Men når den mest øredøvende munkesangen er fjernet, er det heller ikke så mye særpreg igjen.

De romantiske kulissene til tross: Dan Brown-universet er merkelig antiseptisk.

De bestselgende bøkene handler om Ken og Barbie i akademikertweed som aldri kjenner på en motsetningsfylt følelse («Hvem skulle trodd at de bena bar en IQ på 170», står det om en av de kvinnelige hovedpersonene). Motstandsløsheten har forplantet seg til filmene. Renessansebyen Firenze er sandblåst. Hanks og Jones er bleke om nebbet og flakkende i blikket, som om de er redde for at noen skal plaffe dem ned hvis de viser det minste tegn til humor.

Umystisk mysterium

De styres i en streng orienteringsløype gjennom det labyrintinske plottet. Tempoet er upåklagelig og spenningen stigende, men mysteriet blir aldri noen virkelig gåte for de som ser på; de gis ikke muligheter til selv å fundere over mysteriet eller tenke over løsningen på puslespillene før de bjeffes barskt ut av Hanks. Resultatet føles mindre som en nervesliter med tilfredsstillende aha-opplevelser i vente, pog mer som en pliktpreget hinderløype både Tom og publikummet hans må kare seg gjennom, for tredje gang.