Ingen drittsekk

Er Erik Solheim en drittsekk? Det er han ikke hvis vi skal dømme ham på hans erindringsbok «Nærmere». Til det er han åpenbart for glad i mennesker. Han elsker å snakke med folk på samfunnshus eller på fiskebrygger. Her har han åpenbart en rem av Einar Gerhardsen.

Men han er også veldig glad i seg selv, ja, selvopptatt som en TV-stjerne. Han kan sitte på restaurant og undre seg over at ingen kjenner ham igjen.

Verdien av det han gjør som politiker ligger i det inntrykket han selv gjør i mediene. Og det var etter å ha sett seg selv som en utslitt og grimete politiker på et TV-opptak, han bestemte seg for å gå av som leder.

Narsissistisk

Når han nå memorerer og betrakter den tunge børa han har båret i evig kamp mot sosialistiske museumsvoktere, mot utfordringene som de dramatiske samfunnsendringene skaper, og mot sine egne lyster til å kaste kortene og si som Hanna Kvanmo: «gris», så står det fram en tilskuer og deltaker i samme person. For meg blir hele rollen narsissistisk: Han står foran et speil og betrakter sitt eget spill og kaller det ærlighet. «Den ærlige politiker» ble hans markedsnisje.

Når det kommer til stykket, har åpenbart Erik Solheim som politiker vært like så taktisk og beregnende som alle andre.

Men i motsetning til mange andre memoarfortellere i den norske tradisjonen greier Erik Solheim å etablere en distanse til seg selv. Han er selvreflekterende og mildt selvkritisk, selv om også det er beregnet. Det inngår i det valgte selvbildet. Han er en enkel og sjenert gutt fra Steensgata, i strøket ved Bislett. I hans framstilling blir det nesten østkanten. Men hans bakgrunn er akademisk middelklasse. Han koketterer med at han ikke vet hvilken side borddamen sitter på, men trives åpenbart i de fleste selskap.

Hele Solheims prosjekt er det moderniserte partiet, det avsosialiserte SV. Han er veldig fortrolig med den nye tida, og turnerer analysene av det globaliserte samfunnet på en suveren måte.

Han har lest mye og har stor evne til å oversette det til dagens Norge. Men det er ikke lett å se hvor hans analyse atskiller seg vesentlig fra Thorbjørn Jaglands, Reiulf Steens, Kjell Magne Bondeviks, Lars Sponheims eller til og med Jan Petersens. Å lese Solheims bok som en lærebok i politikk under den globaliserte markedsøkonomien, er som å lese Tony Blairs rådgiver Anthony Giddens' «Den tredje vei». Budskapet bærer lett preg av flyplassideologi. Giddens bok er rett nok tynnere, men han tar sikkert større honorar.

Radikal

Ideologien har velkjente trekk for en gammel liberaler. I en tradisjonell norsk sammenheng framstår Solheim som en slags radikal venstremann: Han er miljøorientert, men modernist. Han godtar markedet, men vil ha et solid sikkerhetsnett under alle borgere. Han forstår at folk ønsker valgfrihet, men vil at de også skal ha en varm statshånd å holde i.

Han vil ha en liberal kriminalpolitikk, men de mest brutale forbrytelsene fortjener håndfast straff. Han er internasjonalist, men synes det er strålende med bunader.

Som politisk leder ble han etter hvert mer et medium enn en politiker som har noe spesielt å tilby. Derfor fikk han også sin tilmålte tid. Hans beste lederår var de fem første, da både miljøengasjement og ærlighet ennå hadde friskhetens og nyhetens aura over seg. Mediepolitikerens svakhet kommer til syne når hver TV-opptreden registreres som en repetisjon fra i går. Men uten Erik Solheim er det tvilsomt om SV hadde overlevd Murens fall.

Talent

Som forteller har Erik Solheim et stort talent. Det er driv over teksten. Han har mange skarpe personiakttakelser, men er altfor snill. Museumsvokterne som drev ham nesten til vanvidd med sine teseøvelser og sin maktvegring, finner han forsonende trekk ved. Og selv Stein Ørnhøi har lite å besvære seg over. Dessverre er teksten også skjemmet av elementære rettskrivingssvakheter og noen trykkfeil. Men pytt, pytt, selv forleggere er ikke så nøye med slikt i den postmoderne verden som er Erik Solheims.

ULV, ULV: Erik Solheim har et stort talent som forteller, og memoarene er på langt nær så slemme som enkelte vil ha det til, mener Dagbladets anmelder.