Fattigdom har vært på vikende front i 200 år. Tidlig på 1800-tallet levde færre enn 25 prosent av verdens befolkning over grensen for ekstrem fattigdom. I 2010 levde færre enn 25 prosent under den samme grensen. Bare mellom 1990 og 2010 gikk andelen ekstremt fattige ned fra 36,1 prosent til 16,3 prosent.
Fremskrittene de siste tiårene har skjedd ved at land med begredelige utgangspunkt har tatt noen første og viktige steg i riktig retning. Fremgangen har stort sett funnet sted i fattige, men stabile land som har kunnet nyte godt av handel, gjeldslette, høye råvarepriser, investeringer, politisk lederskap - og bistand.
De land som står igjen er såkalt sårbare stater, der utvikling forblir ekstremt vanskelig å få til. Og det er her de fleste fattige vil bo i fremtiden.
Utviklingen i sårbare stater har i mange tilfeller stått stille - eller gått i revers. Skal man nå målet om fullstendig utryddelse av ekstrem fattigdom, er det her man er nødt til å se de største fremskrittene.
En hovedutfordring er at utvikling ofte krever tiår med fred og stabilitet. Sårbare land er imidlertid stadig på randen av voldelig konflikt, noe som kan sette et lands utvikling årevis tilbake. Utvikling er med andre ord ikke enveiskjøring, og det går som regel raskere i revers.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger