Helgekommentaren fra Cathrine Sandnes:

Ingen er raskere enn henne

Ingen kvinner løper 800 meter raskere enn Caster Semenya. Men så har de heller ikke en manns kromosomer.

FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer
Meninger

Mye på grunn av ei ung, sørafrikansk løper har jeg oppdaget at det finnes mennesker som blir født som jente, men som ikke blir kvinner – i tradisjonell forstand – når de vokser opp.

Da Caster Semenya ble født, ble hun kategorisert som jente. Da hun kom i puberteten begynte hun å produsere mye mer testosteron enn det som skal være mulig for en kvinne.

Du trenger ikke å vite mye om doping for å skjønne at dette er en ekstrem fordel når man driver med idrett. Og selv om det ikke er høflig å påpeke det, er det helt sikkert flere som har tenkt at hun unektelig ser mer ut som en veltrent ung mann enn en kvinnelig atlet.

Etter nærmere undersøkelser viste det seg at Semenya, to ganger olympisk mester og tre ganger verdensmester, er født med XY-kromosomer. I tilfelle du har glemt dette fra naturfagstimene på skolen, er det altså dette vi vanligvis har definert som forskjellen mellom kvinner og menn: Menn har XY-kromosomer. Kvinner har XX.

Å se Caster Semenya løpe er like forbløffende som når Usain Bolt setter opp toppfarten. Det sprenger grensene for hva vi har sett før, for hva vi har trodd har vært menneskelig mulig.

For oss som tilbringer en uendelighet av timer med å se andre mennesker konkurrere om å være sterkest, raskest og best når det gjelder, er det dette det handler om: Fascinasjonen for hva mennesker er i stand til å få til. Og det løftet man kan kjenne, som et sukk gjennom kroppen, når et annet menneske gjør noe som knapt er mulig.

Jeg har det sånn når jeg ser et perfekt skihopp, en ren knockout, når Liverpool slår Barcelona, og når en kvinne løper 800 meter rundt en bane med en kraft i frasparket verden aldri har sett før.

Helt siden gjennombruddet på den internasjonale friidrettsarenaen, har det blitt stilt spørsmål ved kjønnsidentiteten til den unge løperen. Det er liten tvil om at idretten ikke har klart å beskytte Caster Semenya fra offentlig ydmykelse, på et nivå ingen tenåring burde oppleve.

I seg selv er det lett å skjønne at det er tøft for ei ung jente å måtte svare på spørsmål om eget kjønn på pressekonferanser. Dernest ble hun tvunget til å gjennomgå intime undersøkelser.

Men det mest graverende er at undersøkelsene ble lekket til en sensasjonshungrig presse. Det har også blitt fremholdt at løperen har vært offer for rasisme og for misogyni, det har blitt fremsatt påstander om at hun blir forfulgt fordi «hvite utøvere ikke tåler å bli utklasset av en svart ungjente» og at hun er et offer for en innskrenket forståelse av «kvinnelighet».

I det siste har det også blitt påpekt at fysiske avvik blir hyllet når Michael Phelps viser fram sin abnorme rekkevidde, mens et naturlig avvik i testosteronnivået skal straffes med tvungen medisinsk behandling.

I forrige uke ble det klart at idrettens domstol, CAS, fastholder at Semenya ikke får lov til å konkurrere i kvinneklassen med sitt naturlig høye testosteronnivå. I dommen veier de prinsippet om diskriminering av noen få utøvere, de med uklar kjønnskategorisering, opp mot rettighetene til de mange – altså kvinner med XX-kromosomer.

Samt, bare for å gjøre forvirringen total, også for kvinner med XY-kromosomer, men som likevel ikke har evnen til å produsere mer testosteron enn det som er vanlig for XX-kvinner. Hovedpersonen selv responderte med «Hell, no», på spørsmålet om hun vil la seg behandle, og insisterer på at hun skal fortsette å løpe 800 meter.

For oss som liker kvinner som ikke finner seg i å bli pillet på nesen, er det lett å hive seg på bølgen og tenke at vi kjemper for en utvidelse av kvinners rettigheter, toleranse og rettferdighet. Problemet er bare at i så fall gjør vi det på bekostning av en rekke kvinnelige utøvere som, uansett hvor hardt og godt de trener, er sjanseløse på å konkurrere på tilnærmet like vilkår.

Den viktigste grunnen til at kvinner og menn konkurrerer hver for seg, i de aller fleste idretter, er en erkjennelse av at de biologiske forskjellene er så store at det ikke vil være mulig for kvinner å komme inn på et landslag og, for de fleste idretter, knapt nok på et kretslag.

Der samfunnet for øvrig er så viselig innrettet at man kan kompensere for manglende fysisk styrke eksempelvis med talegaver, regneferdigheter, et ryddig hode eller kløkt og sjarm, skreller idretten bort disse lagene og siler ut de med eksepsjonelle fysiske ferdigheter.

Fordi menn har andre fysiske forutsetninger, som større lunger, hjerte og skjelett, mindre underhudsfett, større potensial for å bygge muskler og annen hormonsammensetning, er det bred enighet om at vi må skille mellom kjønn under konkurranse, hvis det skal være mulig å dyrke fram kvinnelige eliteutøvere.

Et eksempel, som blir fremholdt i quilette.com denne uken, er forholdet mellom svømmerne Missy Franklin og Ryan Lochte: De er like høye, har like bredt vingespenn og holder hver sin verdensrekord i klassen for henholdsvis kvinner og menn. Likevel skiller det en halv bassenglengde mellom de to. I 2017 ble tidene til Allyson Felix, olympisk mester, verdensmester og verdens raskeste kvinne på 400 meter, målt mot menn.

Hennes aller beste tid ble slått 15 000 ganger av gutter og menn. Dette, påpeker artikkelforfatteren, er ikke et utslag av kultur, ressurser, trening eller kjønnsidentitet. Det skyldes de biologiske forskjellene mellom kvinner og menn.

Hvor motiverende er det for XX-kvinner å konkurrere mot kvinner som har så ekstreme fysiske forutsetninger at man ikke engang kan drømme om å slå dem? I min gamle idrett, en teknisk og taktisk kampsport som favoriserer ren hurtighet i langt mindre grad enn en 800 meter, hendte det jeg møtte utøvere som var femten centimeter høyere og nesten tjue kilo tyngre enn meg.

For å slå dem måtte jeg være raskere, bevege meg mer, fighte litt smartere og tåle å ta imot smeller som er hardere enn fra en motstander på min egen størrelse. Men det var fullt mulig å vinne – selv om jeg er rimelig sikker på at jeg tapte oftere enn jeg vant.

Derimot anser jeg meg som sjanseløs mot de beste mannlige utøverne i verden, selv om de var i samme vektklasse. Til det var de altfor eksplosive. Jeg hadde droppet å dra til internasjonale konkurranser rimelig raskt om det var dem jeg skulle ut i ringen mot.

Når alt kommer til alt er det dette saken mot Caster Semenya koker ned til: Skal idrettens lovverk beskytte de mange eller de få? Det er urettferdig at det skal ramme en ung kvinne som elsker å løpe. Men det er ikke på noen måte gitt at et annet utfall er mer rettferdig for de mange kvinnene som legger ned like mye blod, svette og hjerte i idretten – og er sjanseløse fordi de er kvinner med to X-kromosomer.

Av alle arenaer å slåss for å utvide rammene for kjønnsidentitet, eller anerkjennelsen av at det finnes flere biologiske kjønn enn ett, er idretten kanskje den som egner seg dårligst. I hvert fall hvis vi skal fortsette å jobbe for en bredest mulig rekruttering av jenter inn i idretten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.