Vilhelm Thygesen våkner opp med blod på soveposen og en død mann på badet.

Slik åpner «Hvit som snø», Jon Michelets ultimate Oslo-krim hvor han trosser Kiplings ord om øst og vest og lar to de møtes i Oslos underverden.

Dop, vold, vakre frisørdamer og glohet løksuppe utgjør bare noen av ingrediensene i Jon Michelets eminente roman som rev bindet fra øynene og lot oss se Tigerstaden på en helt ny måte. «Hvit som snø» er mektig kost – en sterk fortelling fortalt på en sterk måte.

Jeg vokste opp i en by ved Mjøsa på en stødig diett av røverhistorier av alle slag. Så da min lesende tante Vesla stakk til meg ei svart bok med beskjed om at denne ville jeg nok like – siden hun hadde følt det nødvendig å lese boka under dyna med lommelykt, fordi den fikk henne til å føle seg som en prippen skolefrøken – skanna jeg kjapt baksideteksten, for å forsikre meg om at jeg ikke kom til å kaste bort flere verdifulle lesetimer på en tander fortelling som ikke oppfylte mine ufravikelige krav til hva en roman skulle inneholde, før jeg kasta meg hodestups inn i en annen verden og mitt første og helt avgjørende møte med Vilhelm Thygesen.