MØTER MOTSTAND: Sverigedemokraterna har møtt sterke demonstrasjoner, men er nå likevel Sveriges tredje største parti.
MØTER MOTSTAND: Sverigedemokraterna har møtt sterke demonstrasjoner, men er nå likevel Sveriges tredje største parti.Vis mer

Ingen fascister i våre gater

Sverigedemokraterna og deres fascistiske politikk er normalisert, kringkastingen er herdet, samfunnet er herdet.

Debattinnlegg

Noen ganger føles politikken helt innpå kroppen, helt oppi halsen, helt inn i tårene i øyekroken. Å våkne 15. september 2014 i ett Sverige der 13 prosent av velgerne stemmer på et fascistisk og rasistisk parti, er en rystende opplevelse. Å tro at Sverige skulle være et unntak i europeisk sammenheng var kanskje naivt. Men jeg, og mange andre, kunne ikke tro våre øyne da SVT avbrøt Fredrik Reinfeldts avskjedstale 14. september til fordel for å vise Jimmie Åkesson, Sverigedemokraternas partileder, spasere selvsikkert gjennom gangene på vei til tv-studioet der valgsendingene fant sted. Sverigedemokraterna og deres fascistiske politikk er normalisert, kringkastingen er herdet, samfunnet er herdet.

I løpet av de 4 årene jeg har bodd i Sverige, har jeg deltatt i utallige demonstrasjoner mot Sverigedemokratene, skreket «inga fascister på våra gator», og stemt ved valgene i 2010 og 2014. Samtidig har de sosiale forskjellene i Sverige økt som et resultat av en borgerlig politikk ført av Alliansen, der vår felles velferd er lagt ut på anbud. Å legge all skyld på den borgerlige regjering for Sverigedemokratenes fremgang, ville vært å overdrive. Men de har vært med på å bane vei for et kaldere samfunn der arbeiderklassen splittes og settes opp mot hverandre. Den hvite arbeiderklassens menn skylder på innvandrere og kvinner, den andre betydelige delen av arbeiderklassen, for det en borgerlig politikk har skyld i.

Som antifascist, feminist og venstreorientert kan det føles tungt å se en løsning, en utvei, en strategi for å gjøre motstand. Jeg husker godt i etterkant av 22. juli, da mange kjente motløshet og redsel i møte med en fascist som ville ta livet av meg og mine kamerater, at et kjært familiemedlem sa til meg: «Det aller viktigste du kan gjøre Katarina, er å fortsette å studere kjønnsstudier, å kjempe for alle menneskers likeverd, å drive kvinnekamp, å kjempe for det Breivik hater.»

Morgenen 15. september våknet jeg med en tyngende oppgitthet. Da husket jeg disse ordene og orket å ta meg til jobben min der jeg arbeider med likestillingsarbeid. Det er nå vi i arbeiderbevegelsen må organisere og mobilisere. Vi skal overkomme fascismen i Sverige, Norge og hvor enn den brer seg ut.

Med Rudolf Nilsens ord:

«Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,

som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,

men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.»