Ingen fest i Jante

Det er 100 år siden Aksel Sandemose ble født. Det markeres mange steder, men absolutt ikke i barndomsbyen Nykøbing.

Janteloven gjelder fortsatt. Folk her kan ikke tåle de fremmede - de kan jo knapt tåle hverandre. Det er ikke noe rart at det er vanskelig å bo her, sier Réné Rigensburg. Han inntar sin formiddagsøl på puben i Nykøbing i Danmark, mens han akker seg over byen han har flyttet til. Byen som er opphavet til den forhatte janteloven, med alle dens sure påbud. «Du skal ikke tro du er noe,» lyder første bud.

- ALLE REGLENE ER LIKE gyldige i dag. Hvis det kommer noen kjørende gjennom Nykøbing i en Mercedes, da viser folk fingeren. De kan absolutt ikke tåle at noen er bedre enn dem, sier Rigensburg.

- Alle som kommer utenfra, og alle som våger å være annerledes - vi får gjennomgå. Det er vi som er Jantene og det er de som er Loven. Derfor flytter de unge med én gang de er gamle nok - for her er det ingen framtid.

«Byen Jante ligger vakkert, men noe lavt, noen deler av den plages av oversvømmelser om høsten. For meg er stedet det gråeste i verden,» skrev Aksel Sandemose i romanen «En flyktning krysser sitt spor». Dikteren hudflettet småbyen, med dens sneversyn, intoleranse og pietisme. Her fikk barn offentlig juling på rådhuset, og mennesker hengte seg av skam. Byen hadde til og med en vik der sadistiske innbyggere druknet kattene sine.

Det er liten tvil om hvilken by han egentlig siktet til. I tillegg til å være et litterært mesterverk, var «En flyktning ...» et hatsk og bittert oppgjør med barndomsbyen Nykøbing og alle dem Sandemose følte hadde oppført seg dårlig mot ham. Han flyktet fra byen som 16-åring, og etter mange år som omflakkende sjømann og eventyrer, bosatte han seg i Norge. Nykøbing i mars er den styggeste danske byen jeg har sett. Alle de største gatene er åpne, sølete sår. Byen skal pusses opp til sommerens 700-års byjubileum, så det er vanskelig å manøvrere seg mellom maskiner og åpne grøfter. Lufta er fuktig og lukten av gjødsel fra åkrene stikker lett i nesa.

DET ER 100 ÅR SIDEN byens mest kjente sønn ble født, men det virker ikke som om noen har brydd seg med å markere det. Det er ingen bannere i gata, ingen nye klistremerker på turistkontoret. Og biblioteket, med sitt store Sandemose-arkiv, holder stengt.

Kanskje ikke så rart, egentlig. Hvordan feirer man mannen som gjorde Nykøbing kjent ved sitt hat til byen? Nykøbing er ikke lenger sint på forfatteren, men noen grunn til feiring er det heller ikke. I byens bokhandler har de ikke engang hørt om 100-årsjubileet, så de har ingen bøker av byens store sønn. Men i bruktbutikken finner innehaveren Valter Nilsen fram «En sjømann går i land».

- Men det er faen ikke ham jeg lever av å selge. Nå er det bare computere som gjelder. Jeg får ikke engang solgt pornoen lenger, sier han og ser utover havet med pornoblader på disken.

- Dessuten var han Sandemose en vanskelig herre. Han var sikkert ute etter å ta rotta på noen, for han hadde ikke forutsetning for å skrive det han gjorde. Han flyttet jo herfra da han bare var en guttunge - likevel fortsatte han å skrive dritt om byen i mange år.

- Jeg har truffet mennesker som har truffet ham på vertshus. Da har han visst vært helt motbydelig.

Lenger nede i gata ligger Jante-butikken, en liten klesbutikk - der janteloven er gjort om til en attraksjon. Loven er lett omskrevet for å passe bedre som salgstriks i konfeksjonsbransjen. Den nye loven er hengt opp på veggen utenfor butikken: «Du skal ikke tro at vi ikke har tøj til deg. Du skal ikke tro at vi ikke har noe spesielt. Du skal ikke tro at vi ikke kan vejlede deg. Du skal ikke bilde dig inn at vi ikke har mærkevarer. Du må gjerne le hos os, det er bare sjovt.»

- Det var mange som ikke forsto seg på Sandemose og derfor hatet ham, sier forfatteren Knud Sørensen, som helt frivillig har bosatt seg i Nykøbing.

- Da vi kom til Nykøbing i 1958, skulle man ikke nevne Sandemose i pene selskap. Det var som å banne. Nå er ikke folk så sinte lenger, men de bryr seg heller ikke så mye, tror jeg. - Han skrev om sine private opplevelser på en måte som fikk det til å virke allmenngyldig. Og derfor var det mange som følte seg angrepet. Men det han skildret kunne ha funnet sted mange steder - like gjerne i Arendal eller Hønefoss som her i Nykøbing. Trangsyn og menneskeforakt finnes det overalt. - Han var bare ikke noe særlig nysgjerrig på andre mennesker, dessuten var han utrolig selvopptatt - derfor skriver han mest om seg selv. Nykøbing er hele tida utgangspunktet hans fordi han ikke så noe poeng i å oppdage noe annet, sier Knud Sørensen.

PÅ VEGGEN i altmuligbutikken til Anne Marie Nilsen, henger den virkelige janteloven. I en fin, hvit ramme.

- Jeg har lest mye Sandemose, sier Anne Marie.

- Men jeg er litt uenig med ham i det med janteloven - ikke alle deler av loven er så dumme.

- Jeg kan for eksempel ikke forstå hvorfor noen skal tro at de er bedre enn andre, at de er klokere enn andre - eller hvordan det kan være riktig å le av andre mennesker. Jeg synes rett og slett han blir litt humørløs og sur i lengden. Men loven er viktig, for den setter fokus på en dårlig stemning som kan oppstå på små steder.

- Du vet kanskje ikke så mye om Sandemose, Claus? sier Anne Marie til den psykisk utviklingshemmede butikkassistenten Claus Kristiansen.

- Nei, sier Claus, litt sjenert over å bli stilt et vanskelig spørsmål i nærvær av to fremmede utlendinger.

- Men du har nok opplevd janteloven, det skal være sikkert, sier Anne Marie moderlig.

- Har jeg? Å, ja vel, sier Claus, fornøyd over at han ikke er helt utafor likevel.

MOT SLUTTEN AV LIVET sitt forsøkte Sandemose å slutte fred med Nykøbing. Han besøkte byen i 1964 - den første gangen han våget seg tilbake uten å skjule sin identitet.

Da hadde pipa fått en ny låt. «Jeg undrer på om noen har elsket sin by og sin slekt like mye som jeg gjorde,» sa han til en forbløffet bybefolkning. Etterpå ble han hyllet som en helt.

«Allting i livet kommer for sent,» sa han etter gjenforeningen med byen han elsket og hatet. Et halvt år etter var han død.