Ingen forandring i Irak

FORANDRER DET FAKTUM

at FN nå støtter okkupasjonen av Irak overhodet noe som helst?

Medlemslandene i Sikkerhetsrådet forfølger sine egne interesser, har planer som skal realiseres, kontrakter å kjempe for, og dette - ikke prinsipper - avgjør hvordan de handler og stemmer. Etter den amerikanske okkupasjonen av Irak var det allerede klart at tyskerne, franskmennene, russerne og kineserne ville være «venner» med amerikanerne - akkurat som småbarn som trosser sine foreldre og så, når det går opp for dem hvor pengene og autoriteten ligger, gjør helomvending og får sukkertøy som belønning. Dermed er alt såre vel. At Sikkerhetsrådet aksepterte okkupasjonen så raskt i fjor, var allerede en indikasjon på at den imaginære konstruksjonen «det internasjonale samfunnet» var tilbake. Er det noen som husker tilbake til da vietnameserne styrtet Pol Pots redselsregime i Kambodsja? Det gikk tolv år før USA og Storbritannia ble enige om å anerkjenne det nye styret. Det tok mindre enn tolv uker før den nå diskrediterte USA-agenten Ahmad Chalabi smilte til fotografene i FN.

SÅ DET BURDE IKKE

være noen overraskelse at Sikkerhetsrådet nå gir sin støtte til okkupasjonen. Allerede før den siste avstemningen hadde Lakhdar Brahimi, den PR-bevisste algerieren, påtatt seg jobben å gå inn etter en imperialistisk invasjon og forsøke å «gjøre rent» så fort som mulig. Kaoset han skapte i Afghanistan ved å innsette en tidligere amerikansk etterretningsagent, Hamid Karzai, blir verre dag for dag. Brahimi er mer intelligent enn Cheney og Rumsfeld, for ikke å snakke om Bush, og er nok innstilt på en storrengjøring, men nå og da får han ikke tillatelse til å arbeide så hardt som han vil.

Før krigen sa de at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen som truet Vesten. De av oss som var motstandere av krigen, sa at dette var en løgn. George Bush, Tony Blair, Silvio Berlusconi og den nå utstemte spanske statsminister Aznar antok at hvis de bare gjorde løgnen stor nok, ville folk tro at det var noe sannhet i den. Det gjorde de imidlertid ikke. Nå er det akseptert: Det fantes ikke masseødeleggelsesvåpen i Irak. Den 7. juli måtte selv Tony Blair, den mest innbitte Bush-tilhengeren i Europa, innrømme at det ikke fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak.

SÅ BLE VI FORTALT

at folket i Irak ville hilse «frigjøringen» velkommen. Noen av oss kom med advarsler om at det ville oppstå en motstandsbevegelse. Vi ble beskyldt for å leve i fortida. Motstanden kom og avslørte de skjøre premissene okkupasjonen var bygd på. Amerikanske militære ledere sa da at motstanden bare var overlevninger fra det gamle regimet under ledelse av Saddam Hussein, og at så snart han ble tatt, ville problemene være over. Vi hevdet at etter at Saddam var tatt, ville motstandsviljen vokse seg sterkere. Det er nå opplagt at med delvis unntak av kurdiske stammeledere, ønsker majoriteten av irakerne Vesten ut av landet sitt. Opptøyene i Sør-Irak i april viste hvor svakt okkupasjonsmakten sto. Den angloamerikanske invasjonen har etter hvert mistet enhver form for troverdig begrunnelse. Det finnes ingen masseødeleggelsesvåpen. Det presserende behovet for å bringe demokrati til Irak, for ikke å snakke om hele Midtøsten, revurderes, og et gammelt imperialistisk visdomsord kommer til heder og verdighet: Arabere foretrekker en sterk leder.

Vil borgerne i de krigførende landene nå følge det spanske eksemplet og straffe sine ledere, eller er hukommelsen så kort i disse dager at løgner enten blir vurdert som ubetydelige eller rett og slett glemt? En engasjert, intelligent og årvåken befolkning må sørge for at deres ledere ikke slipper ustraffet fra mord.

USA har allerede tapt mediekrigen. At statuen av Saddam ble revet ned med hjelp av amerikansk militært utstyr og en håndfull leiesoldater i en by med en befolkning på flere millioner, førte ikke akkurat tankene hen på rivningen av Berlinmuren. Det er bildene av torturen (som deler av Vestens medier lett henslengt kaller «overgrep») som nå har blitt symbolet på krigen og den kolonialistiske okkupasjonen.

Ethvert folk som har vært underlagt kolonistyre, vet at tortur har vært en fast ingrediens i imperialistisk politikk. Da nyhetene ble kjent bekjentgjorde Gerry Adams, Sinn Fein-lederen, i en avisartikkel hvordan han selv hadde blitt kledd naken og ydmyket av britene. Mange palestinere har forklart hva som fortsatt foregikk i de israelske gulagene. Det var Vestens borgere som var overrasket. De hadde glemt hva deres ledere hadde drevet med i mesteparten av det tjuende århundret.

Planen om å «overføre suverenitet» til irakerne var selvfølgelig enda et fantasibilde laget med tanke på barna der hjemme - borgerne i NATO-landene, som stoler til overmål på sine medier når det gjelder informasjon. Ironien i alt dette er, som alle irakere vil huske, at dette er en farseliknende gjentakelse av det britene gjorde etter første verdenskrig da de fikk mandat fra Nasjonenes forbund til å styre Irak. Da kontrakten utløp opprettholdt de sine militærbaser og fortsatte å dominere Irak. Det var den britiske ambassaden i Bagdad som tok de viktige beslutningene.

Og nå, etter den såkalte overtakelsen, er det den amerikanske ambassaden som skal bekle denne rollen, og John Negroponte, en erfaren og durkdreven utøver av kolonial makt, som så med anerkjennelse på at dødsskavdronene lot blodet flyte i Mellom-Amerika, blir den egentlige herskeren i Irak. Den tidligere CIA-agenten Ayad Allawi, som innledet sin karriere som politispion for Saddam-regimet og sto bak angiveri av flere dissidenter, blir den nye «statsministeren». Hvordan kan selv den mest naive tilhenger av det amerikanske imperium se dette som en overføring av suverenitet?

INGENTING KOMMER TIL Å

forandre seg i Irak. Det er en fantasiverden hvor ting får den betydningen okkupanten vil og ikke den betydningen de egentlig har. Det er motstandsbevegelsen i Irak som vil avgjøre landets framtid. Det er deres aksjoner mot både utenlandske soldater og innleide leiesoldater som har gjort okkupasjonen umulig i lengden. Det er deres nærvær som har gjort at Irak ikke har blitt henvist til en obskur plass i avisene og oversett av fjernsynskanalene. Det er motet til de fattige i Bagdad, Basra og Falluja som har avslørt de av Vestens politiske ledere som støttet dette narrespillet.

De eneste alternativene USA nå har, er å trekke seg tilbake eller å øke undertrykkelsen. Men om Negroponte vil satse på å «gjøre reint bord» før det amerikanske presidentvalget, gjenstår å se. Det kan i så fall være risikofylt. I mellomtida forsøker angloamerikanske medier (i disse dager er BBC faktisk enda feigere enn CNN) å late som det finnes et nytt Irak.

Men i det okkuperte landet er Allawi og hans følgesvenner smertelig klar over at deres regime hviler på amerikansk militærmakt. Uten denne vil regimet råtne på rot og dø. Den irakiske motstandsbevegelsen er også klar over dette, og det er grunnen til at den såkalte overføringen av suverenitet ikke forandrer noe som helst.

(Tariq Alis siste bok er Bush in Babylon: The Recolonisation of Iraq )