Ingen fred å bevare

Beslutningen om å sende 26000 fredsbevarere til Darfur i regi av FN og Den afrikanske union (AU) får oss til å føle at vi i gjør noe konkret for å hjelpe en befolkning i en håpløs situasjon. Den ubehagelige sannhet er imidlertid at inntil det er en fred å bevare, er ikke fredsbevaring svaret.

Vi har lært mye om fredsbevaring de siste 50 åra. Mogadishu, Sarajevo, Kigali og Srebrenica har på det mest grufulle vist oss at det ikke nytter å løse politiske problemer ved å sende fredsbevarende styrker inn i en situasjon hvor det ikke er fred. Det er ingen fred å bevare. Vi kan unngå at El Fashir havner på den samme listen ved at internasjonale forpliktelser og politisk forhandlingsvilje settes inn for å oppnå en politisk løsning på konflikten i Darfur.

Forsøket på å samle alle partene i Tripoli nylig var, ikke uventet, mislykket. De fleste partene, om ikke alle, mener at de kan oppnå mer ved å fortsette kamphandlingene på bakken enn ved forhandlingsbordet. Det var naivt å tro partene var klare for mekling ansikt til ansikt. Sannheten er, sørgelig nok, at det ikke finnes sterk nok gjensidig interesse for at enighet skal oppnås.

Dynamikken i fredsprosessen må endres. Først og fremst er det nødvendig å skille mellom våpenhvileforhandlinger på den ene side og forhandlinger om en helhetlig fredsprosess på den annen. Sistnevnte bør være en intern «Darfur–Darfur-dialog» mellom samfunn og politiske grupperinger som ikke holdes i sjakk av de stridende. Utfordringer ligger i å skille mellom de to uten å nøre opp under krefter som har til hensikt å destabilisere fredsprosessen.

Uavhengig av hvilken tilnærming man velger, må mer gjøres for å engasjere alle berørte parter i Sudan, og mer må investeres i den interne dialogen. Alle tilgjengelige krefter må settes inn, inkludert Kina, som har et ansvar gjennom sine oljeinvesteringer i Sudan, og regjeringen i Sør-Sudan, som med sin fredsprosess kan tjene som et godt eksempel for Darfur. Også Sudans naboer, nære så vel som fjerne, har et vidt spekter av påvirkningsmuligheter overfor landet: politiske, sosiokulturelle og økonomiske. Det finnes ikke noe alternativ til fortsatt internasjonalt diplomati og forhandlet politisk enighet.

Det internasjonale samfunnet bør sette alt inn på å gi politisk tyngde til fredsforhandlingene i regi av FN og AU, det er viktigere enn å ensidig fokusere på 26000 fredsbevarere. Det internasjonale samfunn må oppfordre alle parter til å delta i forhandlingene, ved bruk av alle tilgjengelige virkemidler – gulrot og pisk. Det vil vise seg mer hensiktsmessig enn bare internasjonalt press på Sudan for å få landet til å slutte å forpurre utplasseringen av UNAMID (United Nations African Union Mission in Darfur), selv om det også er nødvendig.

I stedet for å bruke milliarder av dollar bare på UNAMID, som anslås å koste 2 milliarder dollar per år, bør det avsettes tilstrekkelige ressurser til konfliktforebygging, intern Darfur–Darfur-dialog og internasjonal mekling. Mange fredsprosesser har tidligere slått feil fordi avtaler har blitt sluttført utelukkende på høyt nivå. Bærekraftig fred krever engasjement og deltakelse fra et så bredt lag av Darfurs befolkning som mulig.

Betyr så alt dette at det ikke fins noen rolle for fredsbevarere? Så lenge det ikke er noen våpenhvile på plass, vil fredsbevarerne måtte begrense sine mål til å redde liv og til å lindre lidelse. I realiteten er det altså ikke et «fredsbevarende» oppdrag, men snarere en stabiliserende operasjon. Det innebærer at operasjonen vil trenge mandat, ressurser og politisk støtte til å beskytte sivile, humanitært personell og seg selv – mens de i det minste stabiliserer de delene av Darfur som har størst konsentrasjon av mennesker, det vil si byer og leire for internt fordrevne.

Stabiliseringsrollen versus fredsbevarerrollen må forstås av alle involverte, særlig FN og AU, som er ansvarlige for å lede operasjonen, og av landene som bidrar med soldater og politi. Det betyr at man ikke kan gjøre seg bruk av fortidas velkjente fredsbevaringsdoktrine, og at det bør utvikles en ny operasjonell tilnærming for UNAMID. Det betyr videre at alle involverte må forstå at siktemålet må være en politisk løsning, og at inntil en slik er på plass, må UNAMID ses på som en nødløsning som kan begrense lidelsene for folket i Darfur. Å skape et bilde av at UNAMID skal bringe fred til Darfur, vil ikke gagne noen, aller minst UNAMID selv.

Det internasjonale samfunn, og særlig FN og AU, må ikke gi opp. Innsatsen betyr allerede en hel del for Darfurs befolkning, men det er rom for forbedring i tilnærmingen til konflikten. Det viktigste er å bevare et tydelig fokus på behovet for en politisk løsning. Selv om «fredsbevarere» spiller en meningsfull rolle når de beskytter sivile og sikrer nødhjelp, kan de ikke løse konflikten.

Kanskje bør vi holde oss med en mer langsiktig tilnærming og akseptere at vi ikke vil kunne oppnå noen politisk løsning på kort- eller mellomlang sikt. I så fall bør vi prioritere forhandlinger om en våpenhvile, for siden å investere i en langsiktig intern dialog og tilsvarende fredsbyggingsinnsatser.