KRIGENS ANSIKT: — Så skal historien om Afghanistan skrives. Vil den handle om et «internasjonalt samfunn» som sluker og styrer landet, og spytter det ut igjen når smaken blir for vammel? spør kronikkforfatterne. Bildet viser en tidligere Taliban-kriger, som har byttet side til den afghanske hæren. Foto: NTB Scanpix
KRIGENS ANSIKT: — Så skal historien om Afghanistan skrives. Vil den handle om et «internasjonalt samfunn» som sluker og styrer landet, og spytter det ut igjen når smaken blir for vammel? spør kronikkforfatterne. Bildet viser en tidligere Taliban-kriger, som har byttet side til den afghanske hæren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Ingen fred å få for Afghanistan

Verdens noe trette øyne er igjen rettet mot Afghanistan. Gir det forestående valget noe grunnlag for framtidshåp?

Meninger

Våre inntrykk fra mange reiser i Afghanistan er at håpene er dalende, men som en god venn i Kabul sier det: «Noen ganger må vi tvinge håpet, og det kan gi oss en midlertidig god følelse». Afghanere flest lengter bort fra krig, terror og fattigdom, men skal overleve i Afghanistan lenge etter at våre soldater har dratt. De kan være redde og pessimistiske, men elsker hjemlandet og vil bidra til en fredeligere framtid.

Presidentvalg og valg til provinsforsamlingene går av stabelen lørdag 5. april. I Norge og Vesten konsentrerer politikere og medier seg mest om farer og vansker, med Taliban-trusler og terrordrap, spådommer om valgfusk og lav valgdeltakelse, samt bekymring over at de internasjonale styrkene forlater landet i en vanskelig overgangstid.

Interessen for valget er imidlertid ganske stor i Afghanistan, og åtte kandidater konkurrerer om oppmerksomheten, med tre i forgrunnen: Abdullah Abdullah, Ashraf Ghani og Zalmai Rassoul. Ghani har i 2014 alliert seg med den notoriske krigsforbryteren Abdul Rashid Dostum for å sikre de usbekiske stemmene, mens Abdullah har en kjent skikkelse fra ekstremistpartiet Hezbi-Islami som visepresidentkandidat. Trolig har afghanere flest få illusjoner om kandidatenes rettskaffenhet. De er ikke så godt vant.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

En bekjent afghaner med betydelig politisk erfaring sa nylig at ingen av kandidatene ser ut til å ha samme nivå som sittende president Karzai til å lede det hjemsøkte landet. I Europa og USA er man opptatt av å berømme kandidatene som raskest mulig vil undertegne den strategiske partnerskapsavtalen med USA, som underforstått blir sett på som et ubetinget gode. Karzai har overlatt avgjørelsen til sin avløser, og blir dermed framstilt som uberegnelig og til tider irrasjonell. Avtalen er ment å vare fra 1. januar 2015 til utgangen av 2024.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hvorfor har Karzai nølt med å godta USAs vilkår? Avtalen, utarbeidet av ham selv og USAs John Kerry, er lite sitert i norske medier. For mange afghanere som i årevis har vært fortvilte over de amerikanske styrkenes overgrep, «feilbombinger» og drap på sivile, er det liten trøst å hente her. Selv om teksten handler om USAs støtte til og deling av etterretning med afghanske sikkerhetsstyrker og har pene formuleringer om gjensidig respekt, brukes flere ganger begreper som «intention» og «may». Én intensjon er at USA ikke skal operere på egen hånd, men hva hvis USA desavuerer denne intensjonen? Det står i klartekst (punkt 5) at USA må ha rett til å gjøre alt de finner nødvendig for å opprettholde sine aktiviteter og holde styrkene intakt. Flere ganger antydes det at nye underavtaler «kan» inngås. Det kan tolkes som en skjult trussel. Et forslag om at afghansk jurisdiksjon skal gjelde for amerikanske soldater som begår forbrytelser i Afghanistan, har USA overhodet ikke villet diskutere. Presidentkandidaten Abdullah - Karzais største utfordrer ved valget i 2009 - lover at han vil undertegne avtalen mindre enn én time etter tiltredelse, men president Karzai trolig har ganske stor folkelig støtte når han kritiserer avtalen.

Karzai har nok mindre støtte for sin beskyttelse av broren, som sammen med andre toppfigurer tømte den afghanske nasjonalbanken og angivelig tok med seg pengene til Dubai. Den skjulte kapitaleksporten til gulfstatene er stor. I 2011 skal flyplassmyndighetene i Kabul ha registrert 4,6 milliarder dollar på vei ut. Noen av disse pengene er forretningsmessige overskudd, men vel så mye er trolig penger fra korrupsjon og heroinomsetning.

Men har de vestlige invasjonsstyrkene vært ukorrupte? Kanskje finnes det en form for kontinuitet fra høsten 2001, da amerikanske agenter dro med kofferter fulle av dollar for å kjøpe kommandanter i Nordalliansen over på sin side, til dagens virkelighet der opprørere (inkludert Taliban) blir betalt for å holde seg i ro og ikke angripe NATO-styrkenes forsyningsruter. Da vi høsten 2012 intervjuet guvernør i Bamiyan, Habiba Sorabi (visepresidentkandidat for Zalmai Rassoul), viste hun tydelig hvor lei hun var av en ensidig framstilling av afghanerne som korrupte. Hun pekte på hvor utbredt det var at amerikanerne ga kontrakter til sine egne leverandører og underleverandører og i liten grad bidro til å styrke afghansk næringsliv. Det er all grunn til å stille spørsmål om hvor stor andel av bistanden - som knapt har utgjort en tidel av NATOs militærutgifter - som har kommet afghanerne til gode. Som John F. Sopko, spesialinspektør for Afghanistan Reconstruction (SIGAR), har uttalt: «Vi vet ikke hva vi bruker og hvor vi bruker det - etter å ha vært her i tolv år».

Astrid Suhrke skriver (2011) at rundt to tredeler av bistandspengene - nær 60 milliarder dollar fra 2001 - ble brukt til underentreprenører giverne selv valgte, at afghanske myndigheter ikke hadde noen innsikt i beløpenes størrelse eller hva de ble brukt til, og at dette «eksterne budsjettet» var langt større enn statsbudsjettet. Mange bistandsytere har i liten grad sørget for å etterlate seg en mer bærekraftig stat. Afghanistan har i langt over hundre år vært avhengig av internasjonal støtte, og de siste tolv årene har ikke endret dette. Spesielt lite bærekraftig er den framtidige sikkerheten i Afghanistan: De afghanske hær- og politistyrkene krever alene midler som utgjør det femdoble av et afghansk statsbudsjett.

Så skal historien om «det internasjonale samfunnets» engasjement i Afghanistan skrives, mens bistanden trappes ned. Blir det fortellingen om et vellykket eksperiment? Blir det en innrømmelse av den forholdsvis miserable situasjonen vestmaktene etterlater afghanerne i, men som skyldes landet selv: en konservativ kultur, en gjenstridig president, samt utbredt korrupsjon? Eller vil den - også - handle om et «internasjonalt samfunn» som sluker og styrer landet, og spytter det ut igjen når smaken blir for vammel?