ÅRETS VINNERE: Fredag ble det offentliggjort at årets Nobels fredspris går til Den tunisiske kvartetten for dialog. F.v. Wided Bouchamaoui , Houcine Abbassi, Abdessattar Ben Moussa og Mohamed Fadhel Mahmoud. Foto: NTB Scanpix
ÅRETS VINNERE: Fredag ble det offentliggjort at årets Nobels fredspris går til Den tunisiske kvartetten for dialog. F.v. Wided Bouchamaoui , Houcine Abbassi, Abdessattar Ben Moussa og Mohamed Fadhel Mahmoud. Foto: NTB ScanpixVis mer

Ingen fred uten folket

Tunisias demokratisering er et forbilde i regionen.

Meninger

Nå vet vi at vi ikke er alene.»

Det var det Chocri Dhouibi fra Menneskerettighetsorganisasjonen LTDH i Tunisia sa, om at hans organisasjon, og tre andre, vant Nobels fredspris fredag. Det var derfor vi nominerte den tunisiske dialogkvartetten, som Dhouibi er sentral i, til Nobels fredspris: Den tunisiske demokratiske prosessen fortjener verdens støtte. Den fortjener å vite at den ikke er alene.

Den arabiske våren startet med befolkningens vrede og protest mot sosial ulikhet og autoritære ledere. I utkantbyen Sidi Bouzid i Tunisia for snart fem år siden setter den desperate og fattige grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi fyr på seg selv, etter å ha blitt trakassert av lokale myndighetspersoner.

Han blir et symbol på opprør. Tunisia reiser seg, og snart protesterer hele landet mot diktatoren Ben Ali. Staten svarer med demonstrasjonsforbud, med tåregass og vold. Så endrer historien raskt kurs. 14. januar 2011 kommer de forløsende ordene på Twitter: «Han har flyktet!» Diktator Ben Ali gir opp og rømmer til Saudi-Arabia.

Opprøret spredte seg, og i Egypt, Bahrain, Syria og flere andre land ble det ropt i gatene: «Brød, frihet og sosial rettferdighet!».

Men våren ble fort vinter. Egypt vendte tilbake til autoritært styre, i en ny form. Syria og Libya er herjet av borgerkrig med stadig mer internasjonale dimensjoner. I Bahrain og en rekke andre land ble motstanden brutalt slått ned. Etter opprørene vi trodde skulle bevege en hel region i demokratisk retning, står nå Tunisia igjen som det eneste landet med demokrati i stedet for diktatur, borgerkrig eller autoritære tilbakeslag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Få ting krever mer mot enn massemobilisering i diktaturer. Opprøret mot Ben Ali i Tunisia kostet menneskeliv. Mot en felles fiende sto tunisierne samlet. Men det virkelig vanskelige arbeidet begynte når diktatoren var reist.

Det arbeidet er krevende. Det fordrer klokskap, tålmodighet og kompromiss. Makt skifter hender, verden oppleves utrygg og uforutsigbar for innbyggerne. Samtidig skal et nytt system bygges, basert på tillit og demokrati, i motsetning til angiveri, og korrupsjon.

De som har vunnet fredsprisen sammen representerer ulike interesser og grupper i det tunisiske samfunnet. Fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjonen, advokatforeningen og menneskerettighetsligaen. Sammen kalles de «Kvartetten for nasjonal dialog».

Det er lett å forstå at arbeidsgivere og fagbevegelse har felles interesser i en stabil og fredelig utvikling, tross ulike ståsteder. Arbeidsgiverne vil ha sikkerhet for sine investeringer. Arbeidsfolk vil ha en jobb å gå til for å skaffe penger til mat på bordet. Få steder har vi sett så sterkt som i Tunisia den fredsskapende kraften som ligger i et slikt samarbeid. Det var dette unike samarbeidet mellom arbeidslivets parter, menneskerettighetsorganisasjoner og advokatforeningen som gjorde at jeg lot meg imponere av prisvinnerne.

De kom sammen på et kritisk tidspunkt i Tunisias historie. En fredelig utvikling var truet av terrorisme og splittelse. Slik Chocri Dhouibi i menneskerettighetsligaen beskriver kvartettens arbeid: «De reddet freden og jobber for en demokratisk prosess». De kan ha reddet landet fra borgerkrig.

Sammen ble de enige om et rammeverk for en inkluderende og bred dialog rundt grunnlovsprosessen, i samarbeid med den grunnlovsforsamlingen. De ble enige om å legge interessepolitikken til side, og bli enige om grunnsteinene i det nye demokratiet. Og det er i dette langsomme arbeidet at den tunisiske modellen er blitt til. Deres felles innsats for å forankre en ny grunnlov i brede lag av det tunisiske folk og villighet til å søke kompromissløsninger var avgjørende for at Tunisia kunne gå i en demokratisk retning og ikke kastes inn i konflikt.

De tok med hele folket på høring. Folks eierskap til resultatet, grunnloven, er så uendelig mye større når sivilsamfunn og brede lag av befolkningen trekkes med i den viktige prosessen.

Tunisias demokratisering er et forbilde i regionen, men selv her er det skjørt. I perioden etter revolusjonen led også Tunisia under terrorangrep rettet mot sikkerhetsoffiserer og hæren, voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter, i tillegg til drap av de to venstreorienterte politiske ledere Chokri Belaid og Mohamed Brahmi.

Det siste året har vi sett to angrep rettet mot vestlige turister. Pristildelingen støtter opp om de demokratiske krefter som nekter å la voldelige terrorister vinne i sitt ønske om å skape splittelse og vold.

Et ungt demokrati er sårbart. Årets fredspris er først og fremst en anerkjennelse at alt det tunisiske folket har oppnådd, men også en håndsrekning til det tunisiske folk til å fortsette på veien de har lagt inn på.

Det er en pris til folk som tok til motmæle mot diktaturene, som risikerte helse og arbeid ved å gå ut i gatene, som har krevd en ny og demokratisk retning for landene sine. I stort sett alle land har den arabiske våren blitt vinter. Tunisia gir oss grunn til å håpe på en bedre vår en gang. At de gode kreftene fortsetter å vinne fram. De fortjener vår støtte.

Jeg gratulerer partene og det demokratielskende folket i Tunisia med fredsprisen!