Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ingen gode kvinner?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KVINNER PÅ FILM: Kvotering er et virkemiddel, ikke et mål. Når menn kvoteres, får vi ingen debatt, antakelig fordi det synes det er hensiktsmessig å gjøre det. Jeg har den helt klare forståelsen av at Teaterskolen sikrer kjønnsbalanse i sine opptak, det skulle ellers bare mangle. Men jeg har også den helt klare forståelsen av at skolen kunne fylt opp sine plasser med bare kvinner, simpelthen fordi de utgjør en overvekt av søkermassen og klarer opptaksprøven med glans. Men slik vil vi jo ikke ha det, så opptakskomiteen sikrer at også gode nok mannlige kandidater slipper inn. For kvotering gjelder ikke den nestbeste, men den som holder det faglige nivået som er nødvendig for å slippe til. Når vi lyser ut stillinger i filminstituttet, kan vi som regel velge på øverste hylle hva gjelder spennende, kvalifiserte kandidater. Det er få stillinger i filmbyråkratiet, og mange om beinet. Vi har aldri kvotert inn kvinner, derimot har vi kvotert inn menn. Synd for «de beste» kvinnene som ikke fikk jobb, men vi har overhodet ikke angret de gangene vi har, med kjønnsbalansen in mente, foretatt en kvotering til fordel for en mann.Filminstituttet foreslår ikke kvotering som kur, men erkjenner at det er et virkemiddel som kan måtte brukes, verre er det ikke. Det er bra at debatten går, og at menn når synes å komme mer på banen, men det er også bra om vi kan sortere ut mål og virkemidler. For det er vel ikke slik at spillefilm og romaner (jfr Ole Idar Kvelvanes innlegg for noe tid siden) er en maskulin gren, mens dokumentarfilm og poesi er feminine grener?

DET ER MANGE former for herskerteknikker, også i debatter. Ved å marginalisere noen ved fremheve andre, skal det noe til å tørre å stille seg til skue, i debatt og i organisasjonsammenheng. For det er helt sant, det er ingen rett verken å lage film, eller å utgi bøker. Men når vi vitterlig mangler kvinnestemmene i spillefilm, som gode agerende hovedroller, som regissører eller manusforfatter, skal vi da si at de får skylde seg selv? Det er ingen gode nok kvinner der ute? Eller skal vi, siden staten faktisk sikrer at mange får lage spillefilmer, si at da må også staten se på ramme-og regelverk for å finne ut om det er strukturer og mekanismer som skaper hindre for potensielt utøvende kunstnere. Dette uten at man tyr til de velkjente herskerteknikkene som Berit Aas en gang formulerte for oss. Det er faktisk ikke helt sikkert at det er selvforskyldt at ikke lages flere spillefilmer signert kvinner.