Kjetil Rolness er de enkle løsningers mann i asyldebatten. Det har ingenting å si hvilken gruppe asylsøkere det er snakk om, eller konsekvensene for dem av den strenge politikken han går inn for. Har han noen gang argumentert for at en gruppe asylsøkere skal behandles mer skånsomt, eller er budskapet gitt på forhånd?

Rolness kritiserer en reportasje på TV 2, hvor en norsk kvinne dro til Paris for å finne igjen en afghansk ungdom. Han omtaler reportasjen sarkastisk som «tristessen i Paris». Han snakker altså om en ungdom som flyktet fra krig, og som ble så elendig behandlet i Norge at han flyktet herfra for å sove på en pappeske i et annet europeisk land. «Tristessen i Paris?» Fy faen, Rolness! Hvis du virkelig ønsker å stå for en slik desavuering av andre menneskers engasjement og lidelse, må vi begynne å snakke om tragedien i Ullevål Hageby.

Rolness’ kronikk er en oppvisning i selektive og svake fakta og lettvinte poenger. Å sammenlikne antallet drepte i Afghanistan med norske trafikkulykker, er et lite høydepunkt i virkelighetsforvrengning. Det er snakk om et istykkerskutt og utarmet land som er i krig på 17. året. En halv million ble fordrevet av kamphandlinger bare i fjor.