IMOT UTSENDELSE: Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter, holdt mandag appell utenfor Stortinget under markeringen for stans i utsendelse av flyktninger til Afghanistan. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
IMOT UTSENDELSE: Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter, holdt mandag appell utenfor Stortinget under markeringen for stans i utsendelse av flyktninger til Afghanistan. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Asylpolitikk

Ingen gråter for Ullevål Hageby

Hvis du virkelig ønsker å stå for en slik desavuering av andre menneskers engasjement og lidelse, må vi begynne å snakke om tragedien i Ullevål Hageby.

Meninger

Kjetil Rolness er de enkle løsningers mann i asyldebatten. Det har ingenting å si hvilken gruppe asylsøkere det er snakk om, eller konsekvensene for dem av den strenge politikken han går inn for. Har han noen gang argumentert for at en gruppe asylsøkere skal behandles mer skånsomt, eller er budskapet gitt på forhånd?

Rolness kritiserer en reportasje på TV 2, hvor en norsk kvinne dro til Paris for å finne igjen en afghansk ungdom. Han omtaler reportasjen sarkastisk som «tristessen i Paris». Han snakker altså om en ungdom som flyktet fra krig, og som ble så elendig behandlet i Norge at han flyktet herfra for å sove på en pappeske i et annet europeisk land. «Tristessen i Paris?» Fy faen, Rolness! Hvis du virkelig ønsker å stå for en slik desavuering av andre menneskers engasjement og lidelse, må vi begynne å snakke om tragedien i Ullevål Hageby.

Rolness’ kronikk er en oppvisning i selektive og svake fakta og lettvinte poenger. Å sammenlikne antallet drepte i Afghanistan med norske trafikkulykker, er et lite høydepunkt i virkelighetsforvrengning. Det er snakk om et istykkerskutt og utarmet land som er i krig på 17. året. En halv million ble fordrevet av kamphandlinger bare i fjor.

TV2-KRITIKK: Kjetil Rolness kritiserte en TV2-reportasje. Her får han svar. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Mange som kommer til Norge har flyktet hit fordi alternativet var et liv fra hånd til munn som hjelpeløse flyktninger i eget land. De kan ha opplevd at familiemedlemmer har blitt drept, eller ha egne opplevelser med overgrep. Hele denne delen av virkeligheten – eller rett og slett virkeligheten i sin mest brutale form: hvem som ennå lever, hvem som er døde – blir borte i Rolness’ polemikk.

Alt det vi har lært siden denne politikken ble innført i Norge, utelates også: De psykiske problemene, selvskadingen, selvmordsforsøkene, flukten fra Norge til et liv på gata i andre land. Vi nærmer oss ti år med å ødelegge ungdommers liv med denne politikken – men du vil aldri lese noe om det hos Rolness.

Rolness sier heller ingenting om hva som faktisk har skjedd i denne saken: Sylvi Listhaug ønsket å gi midlertidige tillatelser til flere enslige mindreårige asylsøkere, fikk nei fra Stortinget – og gjorde det likevel. At Norge er landet som tvangsreturnerer flest til det krigsherjede Afghanistan, nevnes heller ikke av Rolness. Vi er best i klassen på å være verst.

Rolness prøver også å dytte Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) foran seg, som om et par byråkrater i Landinfo sitter med det endelige svaret. Det er heller ikke Landinfos rolle å utforme politikk. Da blir det jo enda mer snodig når Rolness unnlater å nevne at den harde praksisen han forsvarer er strengere enn hva Utlendingsdirektoratet (UDI) – de som faktisk er med på å utforme politikken – selv har anbefalt. UDI ønsket nemlig å se mer hen til ungdommenes faktiske situasjon ved en retur, men ble nektet dette av den ansvarlige statsråden.

Rolness mener at å gi disse afghanske ungdommene beskyttelse er å svekke asylretten. Det er å snu saken på hodet. Det er fordi regjeringen svekket asylretten, i strid med retningslinjene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), at så mange av disse ble nektet anerkjennelse som flyktninger. I asylretten er det etablert en del begrensninger for når man kan henvise noen til internflukt i hjemlandet – det må simpelthen være sånn noenlunde levelig der. Det er disse begrensningene norske myndigheter har tilsidesatt, under Listhaugs ledelse.

Rolness viser til at vi bruker mer penger på asylsøkerne som kommer hit enn på afghanerne som blir igjen. Merk gjerne at argumentet om å hjelpe «der de er» alltid kommer som et argument for ikke å hjelpe dem som er her. Vi så det tydelig under «flyktningkrisen» i 2015: Plutselig ble det skrevet vidt og bredt om å hjelpe på andre kontinent. Straks ankomsttallene sank for Norges del, ble det ikke skrevet mer om å hjelpe i det hele tatt. Regnestykket om hvor mye bedre man kunne hjelpe andre steder, ble lagt i skuffen.

Rolness er spesielt ute etter å diskreditere TV2, som har valgt å presentere en del av omstendighetene han selv utelater. Det er imidlertid en av medienes viktigste oppgaver å fortelle mot-historiene til maktens fortellinger. Så da har TV2 valgt å vise hva en del familier i dette landet opplever: Hvordan ungdommer som har sittet trygt som gjester rundt frokostbordet deres, nå lever på gata i Paris. Hvis media skulle bli et rent talerør for makten og den applauderende eliten i Ullevål Hageby, ville ikke demokratiet hatt særlig nytte av dem.

Rolness’ argumentasjon for å begrunne sin tilnærming likner menneskelig ingeniørkunst: Hvis vi bare behandler disse ungdommene skånselsløst, kan vi skremme andre fra å komme, og så blir sluttsummen av all vår brutalitet positiv. Jeg skulle selvsagt også ønske at det var mulig å fatte politiske vedtak her i Norge som ville tilsi at ingen ungdommer flyktet fra Afghanistan, at det i stedet lot seg gjøre å gi dem kortreist trygghet, og at hver krone kunne brukes like skjønnsomt som når bonden bruker hver trevl på sauen. Verden er imidlertid ikke skrudd sammen slik. Vi kan behandle noen strengt og påføre dem betydelig skade i prosessen, uten at det vil hjelpe andre en tøddel.

Disse stemmene finnes imidlertid alltid: Stemmene som sier at vi ikke må ta imot noen jødiske barn, fordi vi risikerer å brenne inne med dem, slik en ledende byråkrat i Justisdepartementet sa på 30-tallet. Ifølge disse finnes det alltid mer rasjonelle, mer edruelige løsninger. De løsningene handler påfallende ofte om at det beste, både for dem på innsiden av den norske tryggheten og dem på utsiden, er at de på utsiden behandles hardt.

Har Rolness møtt en eneste av dem? Snakket med dem? Lest en eneste sak? Er det problematiske her at TV2 har sluppet dem til – eller at Rolness krever stadige jernhansker i behandlingen av ungdommer han trolig vet svært lite om? Dette kunne være en god regel for offentlig debatt: Før man skal ta til orde for å nekte narkomane sprøyterom, forby folk å sove under bruer eller sende dem tilbake til alt de flyktet fra, bør man sette seg ned med tre av dem som rammes, være stille en stund og bare – lytte.

Rolness vil gå inn i historien som den førende pennen i tiden for Frp’s styre, en hoffsatiriker ikke av, men på vegne av det forsøksvise høyrepopulistiske eneveldet. Mer enn det: Han vil bli husket som en representant for dem som satt på sidelinjen og hånlo, dem som til og med valgte å gjøre narr av en kvinne som sa til TV2 at vi er lagd for å hjelpe og gi. Gi henne gullpennen, spør du meg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook