For noen av oss er det en helt spesiell glede å sprette en flunkende ny, fet vinylplate med en av favorittartistene, eller å gjøre gullfunn i bruktsjappa. Men vi er ikke så mange lenger, vi som bryr oss om plater som går rundt. I musikstrømmingens og den ekstreme tilgjengelighetens tidsalder er det derfor blitt ekstra viktig for artister og plateselskap å nå fram til dem som fortsatt er villige til å betale for fysisk format.
TRENDEN har vi sett lenge, som en del av den industrialiserte retromanien der musikkarven pakkes og selges på nytt. Men det kan virke som om det bratte fallet i cd-salget de siste åra gjør at man nå strekker seg enda litt lenger for å lokke platekjøperne. Det tys mer enn noen gang til påkostet design, eksklusive, nummererte utgaver i begrenset opplag, og monumentale samlebokser med store mengder løsøre.
Noen ganger går musikk, design og emballasje opp i en høyere enhet, andre ganger er det bare pinlig.
Eksempler som den spektakulære Vaughan Oliver-designede Pixies-boksen «Minotaur» med pels på utsida, fjorårets Pink Floyd-bokser med klinkekuler og ølbrikker og den gedigne Grateful Dead-kofferten med samtlige konserter fra Europaturneen i 1972, viser at det nesten ikke er grenser for hva en hard kjerne av samlere og musikkfans er villige til å betale for.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger