For noen av oss er det en helt spesiell glede å sprette en flunkende ny, fet vinylplate med en av favorittartistene, eller å gjøre gullfunn i bruktsjappa. Men vi er ikke så mange lenger, vi som bryr oss om plater som går rundt. I musikstrømmingens og den ekstreme tilgjengelighetens tidsalder er det derfor blitt ekstra viktig for artister og plateselskap å nå fram til dem som fortsatt er villige til å betale for fysisk format.

TRENDEN har vi sett lenge, som en del av den industrialiserte retromanien der musikkarven pakkes og selges på nytt. Men det kan virke som om det bratte fallet i cd-salget de siste åra gjør at man nå strekker seg enda litt lenger for å lokke platekjøperne. Det tys mer enn noen gang  til påkostet design, eksklusive, nummererte utgaver i begrenset opplag, og monumentale samlebokser med store mengder løsøre.

Noen ganger går musikk, design og emballasje opp i en høyere enhet, andre ganger er det bare pinlig.

Eksempler som den spektakulære Vaughan Oliver-designede Pixies-boksen «Minotaur» med pels på utsida, fjorårets Pink Floyd-bokser med klinkekuler og ølbrikker og den gedigne Grateful Dead-kofferten med samtlige konserter fra Europaturneen i 1972, viser at det nesten ikke er grenser for hva en hard kjerne av samlere og musikkfans er villige til å betale for.