STERK PLATE: Mirror Lakes er et nytt band, med gamle gutter. Med musikk som risler gjennom kropp og sjel.
STERK PLATE: Mirror Lakes er et nytt band, med gamle gutter. Med musikk som risler gjennom kropp og sjel.Vis mer

Ingen grunn til å bekymre seg over sommeren

Mirror Lakes gir deg gitarklangen fra fortida i sommerlys innpakning.

ALBUM: Ingen grunn til å bekymre seg over sommeren. Uansett om den blir våt og vindfull, kald og sur, fins dette doble CD-albumet, egnet til å skape hete stemninger og varme vibrasjoner. Dette er første plata til Mirror Lakes, et band smekk fullt av veteraner.

California-feber Euroboys-kollegene Knut Schreiner og Trond Mjøen og vokalisten Frode Fivel har fått med seg bassist Håvard Krogedal og batterist Arne Mathiesen på et prosjekt i forlengelsen av fordums storheter som Kåre & The Cavemen og Euroboys. De spiller i hvert fall musikk under samme poetiske himmel.

Det egenproduserte låtmaterialet lener seg tungt mot strendene og de forrevne klippene på California-kysten. Bass og trommer er som bølgeslag bak gitarene, som klinger fram i duett fra første strofe. Frode Fivel er en vokalist som passer perfekt til denne varme musikken, med en melodiøs, plastisk, klar og lys stemme.

Peace & Love Det åpenbare bakteppet for musikken til Mirror Lakes er den tilsynelatende udødelige klangen av vestkystgrupper med hjerte for smidige melodier og strandparty-romantiske anslag på akustiske gitarer, forsterket med elektriske soloer som strekker seg mot himmelen i vellyst.

Klangen av en gruppe som America, med sine ritt gjennom ørkenlandskapet. Crosby, Stills, Nash & Young på sitt mest utadvendt og flerstemt medrivende. Rascals med sin groovy soloppgangmusikk. Grateful Dead med gitarsoloer lange som evige liv. Jefferson Airplane, med sin hardtslående melodiøsitet.

Med andre ord; blomster & solskinn, peace & love. Som det heter i en tekstlinje: «Give us one last chance to let love grow», framført uten ironi, men supplert av gitarlyder som kunne vært filtrert gjennom orgelpiper og gullbjeller.

Nostalgi? Selvfølgelig. Og hvem lengter ikke etter denne typen musikk innimellom? Men uttrykket blir for snevert. Her er åpenbart fem musikere med harddisken full av musikkhistorie. Når den vendes ut igjen, er den omformet, til noe som bare tilhører Mirror Lakes. Et speil, men et trollspeil, som gjør det velkjente nytt og friskt.