JOBBJUBEL: Statsminister Erna Solberg hadde ingen grunn til å slippe «jobbjubelen» løs under valgkampen, skriver Maria Schumacher Walberg. Her er statsministeren etter sin tale på konferansen «Politiet mot 2025». Foto: Mariam Butt / NTB scanpix
JOBBJUBEL: Statsminister Erna Solberg hadde ingen grunn til å slippe «jobbjubelen» løs under valgkampen, skriver Maria Schumacher Walberg. Her er statsministeren etter sin tale på konferansen «Politiet mot 2025». Foto: Mariam Butt / NTB scanpixVis mer

Arbeidsmarkedet:

Ingen grunn til å juble
for arbeidsmarkedet

Er det norske arbeidsmarkedet egentlig tilbake på skinner?

Meninger

Én uke før stortingsvalget slapp statsministeren «jobbjubelen» løs i VG. Bakgrunnen var nye prognoser fra Finansdepartementet, som hun hadde fått tilgang til, men som ikke ble offentlig kjent før Nasjonalbudsjettet 2018 ble presentert sammen med statsbudsjettet.

Spaltist

Maria Schumacher Walberg

er samfunnsøkonom i samfunnspolitisk avdeling i LO. Hun er utdannet ved UiO og skriver om arbeidsmarked og økonomi.

Siste publiserte innlegg

Tallene det var snakk om er kanskje de viktigste for norsk økonomi og statsfinansene – hvordan går det med jobbveksten, sett i forhold til befolkningsveksten?

Hvis jobbveksten er lavere enn befolkningsveksten, går andelen i jobb – sysselsettingsandelen – ned. Da er det en lavere andel som betaler skatt, og en større andel som mottar en form for økonomisk støtte fra det offentlige, enten det er dagpenger, sosialhjelp, utdanningsstøtte eller alderspensjon.

En lavere sysselsettingsandel gir mindre penger til helsevesen, infrastruktur og skole, og øker samtidig forskjellene mellom folk. Arbeid til alle er roten til alt godt.

De nordiske landene har i mange år ligget i verdenstoppen når det gjelder sysselsettingsandel. De siste årene har imidlertid Norge skilt seg negativt ut. Vi har hatt det klart største fallet i sysselsettingsandel i Europa etter 2013. Ja, vi er nær sagt det eneste landet som har hatt en nedgang. I 2016 var vi kommet ned til den laveste andelen i jobb på over 20 år, og regjeringen forventer nedgang også i år.

Valgkampjubelen skyldtes altså at regjeringen tror at utviklingen snur i 2018. En nærmere kikk på tallene viser at dette ikke skyldes at det forventes en spesielt høy vekst i sysselsettingen. Tvert imot, utviklingen i sysselsettingen framover forventes å være lavere enn snittet både de siste 10, 15 og 20-åra. Når andelen i jobb nå skal opp, skyldes det først og fremst at befolkningsveksten forventes å være den svakeste siden før EU-utvidelsen østover i 2004. Og det har skjedd endringer i innvandringsmønsteret til Norge i det siste.

Nettoinnvandringen av svenske, litauiske og polske statsborgere sto i 2011 for nærmere halvparten av nettoinnvandringen til Norge – i fjor hadde andelen falt til to prosent. Dette skiftet har tett sammenheng med en dårligere situasjon i norsk økonomi, og en bedre utvikling i landene disse arbeidsinnvandrerne kom fra.

Så gitt at regjeringens forventninger slår til – er det grunn til jubel? Svaret er dessverre nei. Når sysselsettingsandelen har falt så mye over tid, når befolkningen blir eldre og rammene i statsbudsjettet framover strammere, så er det behov for at sysselsettingen også for alvor tar seg opp. Bare for at sysselsettingsandelen i 2019 skal komme tilbake til 2013-nivå, kreves det at nærmere 50 000 flere enn det regjeringen forventer kommer i jobb. Og fortsatt må jobbandelen en god del opp, om vi legger regjeringens egne beregninger i Perspektivmeldingen til grunn.

For å komme dit, må satsing på arbeid og kompetanse settes øverst på dagsorden, også når pengene i statsbudsjettet for neste år skal fordeles. Statsråder som klapper hverandre på skuldrene gir kanskje god stemning, og i aller beste fall framtidsoptimisme også i norsk næringsliv. Men skal vi lykkes med den store jobbutfordringen, kreves det rett og slett mer.