Ingen grunn til anger

Overbevisende velspilt portrett av Frankrikes sangfugl Edith Piaf.

FILM: Åpningsfilm ved årets filmfestival i Berlin og åpningsfilm ved Gimle Filmfest i Oslo som innledes i morgen: «La vie en rose», et portrett av den bittelille franske sangfuglen Edith Piaf. Det er et sterkt portrett, om ikke nødvendigvis helt fyllestgjørende.

Franske Marion Cotillard gjør en halsbrekkende innsats som Piaf fra hun som frisk og frekk 19-åring synger på gatehjørnene i Paris og til hun dør som leversyk og leddgiktplaget narkoman bare 47 år gammel. På slutten ser hun ut som en 70-åring, krumbøyd, herjet og med tynt pjuskehår. Det er lagt stort arbeid i portrettlikheten som omfatter alt fra de karakteristiske, tynnplukkede øyenbrynene til den litt lutryggede gangen.

Stemmen er imidlertid Piafs egen i de bortimot 30 sangnumrene, Cotillard bruker playback. At det er Piaf selv som foredrar klassikerne som «La vie en rose», «Non, je ne regrette rien» og «Milord» bidrarnok til filmens kommersielle potensiale.

Mystisk helbredelse

Filmen åpner med en konsert i New York i 1959, på høyden av hennes internasjonale berømmelse, men i en raskt nedadgående formkurve. Deretter hopper den fram og tilbake i chanteusens liv og karriere. Den hopper også over viktige biografiske detaljer, mens den overfokuserer på andre. Slik blir den mer av et impresjonistisk portrett enn en klassisk «biopic».

Slik Olivier Dahan velger å fortelle historien blir den også full av dramatiske ingredienser, i tillegg til den klassiske fra-fattigdom-til-suksess-fortellingen. Filmen følger lille Edith fra hun som treåring blir satt bort til bestemoren som er bordellmamma i Normandie. Moren var gatesanger og faren sirkusartist, men lille Edith vokste opp blant omsorgsfulle horer. Det sies at hun ble både blind og døv i perioder av barndommen, og filmen gjør et nummer av en mystisk helbredelse og en årelang takknemlighetsgjeld til en katolsk helgen.

Kjærlighet

I privatlivet lar regissør Dahan bokseren Marcel Cerdan (Jean-Pierre Martins) spille rollen som hennes livs kjærlighet, mens hennes to ektemenn og viktige venner som Jean Cocteau og Charles Aznavour er praktisk talt fraværende. Mannen som oppdaget henne på gaten i 1935 og lot henne slippe til innendørs på cabaretscenene, Louis Leplée (Gérard Depardieu), er derimot hjertelig til stede til han blir myrdet samme år.

Pam Gems berømte teaterstykke om Edith Piaf, som også er satt opp på flere norske scener, er kanskje lettere å følge i kronologien, men Marion Cotillards overbevisende spill som den lille damen med den store stemmen gjør filmen til mer enn en musikalsk livshistorie. Hun bruker alle strenger i sitt Piaf-portrett; fra den sky og tiltagende frekke ungjenta til den tyranniske kunstnersjelen som selv i den dypeste depresjonsrus kunne gjenkjenne en god sang når de håpefulle komponistene sto på døra hennes.