Ingen grunn til panikk

Er vi for mange mennesker? Nei, vi er for mange malthusianere.

INGEN FARE: I nesten to tusen år har man spådd menneskehetens undergang på grunn av overbefolkning. Men dommedagsprofetene tar feil, og har alltid gjort det, mener Brendan O'Neill. Bildet er fra en overfylt jernbanevogn i den indiske byen Patma. Foto: Reuters/Krishna Murani Kishan.
INGEN FARE: I nesten to tusen år har man spådd menneskehetens undergang på grunn av overbefolkning. Men dommedagsprofetene tar feil, og har alltid gjort det, mener Brendan O'Neill. Bildet er fra en overfylt jernbanevogn i den indiske byen Patma. Foto: Reuters/Krishna Murani Kishan.Vis mer

||| I år 200 bodde det ca. 180 millioner mennesker på planeten vår. På den tida hevdet den kristne filosofen Tertullian: «Vi er en belastning for jorda, ressursene strekker knapt nok til ... Naturen tåler ikke lenger trykket vi påfører den.» Med andre ord: Det var flere mennesker på jorda enn planeten vår kunne takle. Vi var i ferd med å utarme moder jord.

Men i dag bor det faktisk nesten 180 millioner mennesker bare i den østlige delen av USA, i de 26 statene øst for Mississippi. Og de står slett ikke overfor hungersnød og fattigdom, tvert imot lever mange av disse menneskene — særlig de 1,7 millionene som bor på den bitte lille øya Manhattan — ganske behagelige liv.

Tidlig på 1800-tallet bodde det rundt 980 millioner mennesker på jorda. Et av dem var Thomas Malthus, som tegnet skremmebilder av jordas folketall, og som hevdet at hvis det ble født mange flere mennesker, ville «menneskeheten hjemsøkes av prematur død» — det ville oppstå matmangel, «epidemier, farsotter og pester» som ville feie med seg titusener [av mennesker]».

Men i dag bor det faktisk flere mennesker bare i Kina enn det gjorde i hele verden på Malthus? tid, nærmere bestemt 1,3 milliarder. Og de står slett ikke overfor farsotter, pester og hungersnød, tvert imot har levestandarden til mange kinesere blitt betraktelig hevet de siste tiårene. I 1949 var den forventede levealderen til en kineser 36,5 år, i dag er den 73,4. De siste 30 årene har Kina løftet ytterligere 235 millioner innbyggere ut av absolutt fattigdom — et bemerkelsesverdig historisk framskritt for menneskeheten.

I 1971 bodde det ca. 3,6 milliarder mennesker på jorda. På den tida skrev Paul Ehrlich, en av The Optimum Population Trusts velgjørere og forfatter av boka The Population Bomb, om sin «sjokkerende» tur til New Delhi i India. Han skriver: «Det vrimlet av folk i gatene. Folk som spiste, folk som vasket seg, folk som sov. Folk på besøk, folk som kranglet, folk som skrek. Folk som tigget ved
å stikke hendene gjennom drosjevinduet. Folk som gjorde fra seg. Folk som klamret seg fast til busser. Folk som passet dyrene sine. Folk, folk, folk, folk. Vi gikk sakte gjennom mobben, [og vi undret oss] kommer vi noensinne fram til
hotellet ...?»

Du blir sikkert lettet over å høre at Paul Ehrlich greide å ta seg fram til hotellet, gjennom mobben av rare, mørkhudete folk som dreit i gatene. Senere skrev han i boka si at «flere hundre millioner mennesker kommer til å sulte til døde» som en følge av overbefolkning. Han mente at India umulig kunne brødfø hele befolkningen sin og at landet ville oppleve en eller annen form for kollaps rundt 1980.

Men i dag er verdens befolkning faktisk nesten det dobbelte av hva den var i 1971 — da var den på 3,6 milliarder, i dag er den på 6,7 milliarder — og selv om det fremdeles eksisterer sosiale problemer knyttet til fattigdom og feilernæring, sulter flere hundre millioner mennesker ikke til døde. Og India klarer seg ganske bra. I 1971, på den tida da Ehrlich skrev, bodde det 550 millioner mennesker i India; i dag bor det 1,1 milliard der. Fattigdommen eksisterer riktignok fremdeles, men inderne sulter ikke — faktisk har India gjort viktige økonomiske og sosiale framskritt, og både den forventede levealderen og levestandarden har økt i dette enorme landet.

Det denne summariske historiske gjennomgangen av folketallsrelatert skremselspropaganda bør kunne bevise, er følgende: Malthusianere tar alltid feil
når det gjelder alt.

Det går ikke an å overvurdere hvor feil de tar. Gang på gang har de påstått at for høye folketall vil føre til mer hungersnød og fattigdom, men så har nøyaktig det motsatte skjedd: Verdens folketall har økt eksponentielt de siste 40 årene, og i samme periode har svært mange menneskers levestandard og forventede levealder økt betraktelig. Til og med i den tredje verden har vi sett en bedring —
ikke på langt nær nok, selvfølgelig, men like fullt en bedring. Det historien lærer oss, ser ut til å være at det er bra med flere og flere mennesker: flere og flere tenkende hjerner og skapende hender har ført til dannelsen av nye byer, flere ressurser, flere gjenstander, og synes å være årsak til sunnere og mer velstående samfunn.

På tross av disse bevisene trekker skremselsagitatorene alltid nøyaktig motsatt konklusjon. Aldri har det eksistert en politisk bevegelse som har tatt så grundig feil så mange ganger, og som likevel stadig viser sitt ubehagelige åsyn. «Denne gangen kommer det definitivt til å skje! Denne gangen kommer overbefolkningen definitivt til å føre til et sosialt og politisk sammenbrudd!» sier de.

Det er en grunn til at malthusianerne alltid tar feil. Det er ikke fordi de er dumme ... eller, det er kanskje litt fordi de er dumme. Men på et mer grunnleggende nivå er det fordi de framstiller synspunktene sine som faktabaserte og vitenskapelige, mens de i virkeligheten er sterkt motivert av en dypt forankret misantropi som til stadighet overser menneskehetens evne til å få bukt med problemer og skape
nye verdener.

Språket som benyttes for å rettferdiggjøre skremmebildene, har endret seg drastisk gjennom århundrene. På Malthus? tid, det vil si på 1700-tallet, var man mest opptatt av de fattiges fruktbarhet. Tidlig på 1900-tallet finner vi rasemessige og eugeniske islett i argumentene for befolkningsreduksjon. I dag har de tatt i bruk miljøaktivistenes språk for å begrunne de samme kravene.

At de framsatte argumentene kan forandre seg så vesentlig over tid, alt mens den grunnleggende troen på «for mange folk» forblir den samme, viser tydelig at det dreier seg om en fordomsfull tankegang på jakt etter en sosial eller vitenskapelig berettigelse — om fordommer som vil framtre i ny drakt og derfor ser seg om etter de nyeste, mest trendy ideene.

Den første feilen malthusianerne alltid gjør, er å undervurdere samfunnets evne til å forandre seg for å romme stadig flere. Lik en skolegutt begår de en vitenskapelig feil ved å innbille seg at folketallet er den eneste variabelen, den eneste størrelsen som vokser og vokser, mens alt annet — inkludert samfunn, framskritt og oppdagelser — forblir omtrent uforandret. Malthus kunne ikke forutse at den industrielle revolusjon kom til å forandre samfunnet på så gjennomgripende vis og være av historisk betydning for hvordan vi produserer
og transporterer mat og andre varer. Folketallet er ikke den eneste variabelen — menneskets klarsyn, utvikling, evne til å revurdere og håndtere problemer er også variabler.

Den andre feilen malthusianerne alltid gjør, er å innbille seg at verdens ressurser er uforanderlige, endelige størrelser som vi uvegerlig vil gå tom for. De innser ikke at hva vi tenker på som ressurser, forandrer seg over tid, avhengig av hvor langt framskredent samfunnet er. Tertullian kunne ikke forestille seg at vi i framtida kom til å utnytte verdenshavene eller olje og uran. Ressursenes natur forandrer seg i takt med samfunnet — det vi betrakter som en ressurs i dag, er det kanskje ikke i framtida, fordi andre, bedre, lettere utnyttbare ressurser forhåpentligvis vil bli oppdaget eller skapt.

Og den tredje og viktigste feilen malthusianerne alltid gjør, er å undervurdere menneskehetens grenseløse oppfinnsomhet. Skremmebildene deres springer ut av et fundamentalt forkvalket menneskesyn, der mennesket utelukkende oppfattes som en forbruker, en bruker av ressurser, en ødelegger, en slags «pest» som rammer stakkars moder jord, når mennesket i virkeligheten først og fremst
er en produsent, en oppdager og skaper av ressurser, en som frambringer gjenstander og skriver historie. Malthusianere fornærmer nye verdensborgere ved å omtale dem som «nok en munn å mette» — i virkeligheten er et nytt menneske et nytt tenkende sinn, nye arbeidende hender, en ny person som har behov og lyster som bør tilfredsstilles.

Det er ikke bare slik at vi bruker opp en begrenset mengde ressurser; vi skaper utallige ideer og muligheter. De 6,7 milliardene menneskene på jorda har ikke plyndret og ødelagt planeten, de har menneskeliggjort den. Og hadde vi fått muligheten — gjennom en seriøs forpliktelse til å overvinne fattigdom og til alltid å ha framskrittet for øye — ville vi menneskeliggjort den enda mer.

Brendan O'Neill er journalist og redaktør av spiked-online.com. Teksten er tidligere publisert i Spiked og oversatt av Henninge M. Solberg.