Ingen hallelujah-stemning, Askil

«Harmony Hotel» har ligget på vent til «Hallelujah»-stormen la seg. Men Askil Holm burde brukt tida til å lage en bedre solooppfølger.

CD: Holm fikk glimrende kritikker for debuten «Daydream Reciever» (2003), men så ble han med i kvartetten som går under navn som De nye gitarkameratene og Hallelujah-kameratene. Men låtskriver Holm hadde neppe tenkt å gjøre det til en levevei å synge karaoke. Og det er som med såpestjerner på tv, han vil trenge tid til å riste av seg rollefiguren - sjøl om han var det mest anonyme og minst typiske medlem av gjengen. Eneste grunn til hans deltakelse må være at alle fire har samme manager, driftige Jan Fredrik Karlsen. Men ikke en gang han hadde vel drømt om at prosjektet hans skulle gå så bra. Siste bedrift var Årets hit-prisen for «Hallelujah» under Spellemannfesten lørdag. På det jevne Den formidable suksessen har åpenbart spedd på sparekontoen til Holm og de andre. Men han har mye å bevise nå, ikke minst skal han få slite med å bygge opp igjen den kredibiliteten han opparbeidet som soloartist etter Bylarm-suksess i 2002 og debutalbumet året etter. Det solgte 10 000 eksemplarer. Sammen med Espen Lind, Alejandro Fuentes og Kurt Nilsen har han solgt 250 000. Det fine med en kommersiell suksess som dette, er at man får kjøpt seg tid til å gjøre det man kanskje egentlig hadde tenkt å gjøre - og bygge seg opp igjen som soloartist. Det er derfor neppe noen krise om «Harmony Hotel» skulle floppe. Og flopper den ikke, kan Holm takke sitt nye publikum for det. Kalkulert Men «nye» Askil Holm, Solo-Askil, innfrir ikke. Musikalsk og tekstlig er albumet enten helt på det jevne eller uinteressant. Energien og kreativiteten fra mer rocka «Daydream Reciever» er byttet ut med en mer kalkulert softrocktilnærming. Det er ikke overraskende, siden produsentene Jørn Dahl og Hans Olav Grøttheim har jobbet tett med Idol-artister (Grøttheim satt også i juryen i siste runde). Mer overraskende er det at Martin Hagfors\' tilknytning til prosjektet ikke har ført til bedre låtmateriale. Det er riktignok gode tilløp her, som countryinspirerte «Where Do You Go From Here?» og Mike Scotts «How Long Will I Need You» i et nedstrippa arrangement. Men som helhet er albumet for trygt og pregløst, med en Holm som høres ut som en bleik kopi av Bryan Adams. Ironisk nok har to bonusspor fra «Hallelujah Live» i Oslo Spektrum i fjor noe av den friskheten som savnes på studioinnspillingene.Holm har ikke funnet seg sjøl igjen ennå. Det første han bør gjøre er å se seg om etter en produsent som befinner seg så langt unna Idol-sfæren som mulig.