NI LIV: Et knippe partygjester blir sittende heisfast i Stig Svendsens «Elevator».
NI LIV: Et knippe partygjester blir sittende heisfast i Stig Svendsens «Elevator».Vis mer

Ingen heisatur

Norsk-amerikanske «Elevator» starter lovende, men ender grisete.

FILM: Noen filmskapere trives best i åpne landskap, andre trekkes mot de trange rom og har gitt oss filmer der handlingen finner sted i livbåt, ubåt, juryrom, «panic room», telefonkiosk og begravd kiste. Stig Svendsen, som laget kortfilmer før han spillefilmdebuterte med barnefilmen «Radiopiratene» i 2007, har valgt å la sin andre langfilm finne sted i en heis på Manhattan, omtrent femti etasjer over Wall Street.  

Man skal lete lenge etter filmklassikere som finner sted i en heis, men noen har prøvd og seinest i forfjor sto M. Night Shyamalan («Den sjette sansen») bak en heisfilm der en av passasjerene var djevelen selv. I «Elevator» har en av de ni festet en bombe til kroppen som ikke kan uskadeliggjøres (dette avsløres helt i starten). Sånt gjør gjerne noe med stemningen.  

Grådige pengemenn
Det begynner relativt lovende. De ni skal til et cocktailparty på toppen av Barton-bygningen og Henry Barton selv (Harrison Ford-look-a-like John Getz) er i heisen med sitt barnebarn på ti. Flere av de andre er ansatte i Barton Investment Company. Det eneste som skurrer, er at en innleid jødisk komiker er latterlig hissig og rasistisk overfor sikkerhetsvakta, som heter Muhammed.  

Etter hvert som bakgrunnen til passasjerene avsløres, ikke minst relasjonene de har til hverandre, øker nysgjerrigheten på hvordan dette skal gå. Det handler om grådige investorer, finanskrisens ofre, utroskap og tapet av ens nærmeste. Rolletolkningene er troverdige og intensiteten øker.  

Splatter
Men så begynner det å butte. De pirrende skissene av konflikter blir ikke mer enn det. I stedet for å utnytte det psykologiske potensialet som ligger i at ni personligheter er stengt inne i et lukket rom, søker Svendsen og produsent-manusforfatter Marc Rosenberg tilflukt i blod og gørr. Det er både skuffende og overraskende. Jeg forventet at de skulle trykke på andre knapper.  

Gradvis svinner håpet — for filmen, mener jeg. Den noe pussige sluttmoralen er som følger: Hvis du er tjukk, ta trappene.