Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ingen hit-parade på Øya

Men tross fraværet av publikumsfavoritter, kommer Bjørk vel i havn med sitt eksentriske popprosjekt.

Foto: Erik Moholdt / Øyafestivalen
Foto: Erik Moholdt / Øyafestivalen Vis mer

ØYAFESTIVALEN: Björk Guðmundsdóttir, som er hennes fulle navn, er ikke kjent for å gi ved dørene. Den oppfatningen vil neppe endres etter årets Øya-opptreden heller. De som hadde forventet seg hit-parade, for dem har hun ganske mange av, måtte nok gå slukøret hjem i osloregnet.

Men all den tid hun på sin måte er utilgjengelig og sær, er hun like fullt en artist av særegen klasse. Og det i seg selv kan være et verdifullt skue å ta med seg.

Den visuelle delen er prangende som få, og absolutt en arena-artist verdig. Besetningen eksentrisk men effektiv. Et damekor, en kar på perkusjon, henholdsvis elektrisk og akkustisk, kirkeorgel og sist men ikke minst en på laptop, er det hun har tatt med seg på denne runden. Det er låter vekselvis heftig pompøst, industrielt og intimt minimalistisk.

Kommunikasjonen begrenser seg til «takk» - fra en til seks ganger etter hver låt, men hun har allikevel en tilstedeværelse som går langt utover sedvanlige høflighetsfraser, der hun motorisk danser rundt på scenen i sitt fritt-etter-Medusa-antrekk. Den særegne stemmen er det aldri noe å utsette på. Og hun har helt tydelig et bankende hjerte for kunsten hun serverer.

«Hunter», majestetiske «Hidden Place» og «Joga» smører tålmodigheten til den mer perifere fan, mens «Crystalline» og «Thunderbolt» fra sisteplata demonstrer at det også går an å gjøre hennes mer minimalistiske «Biophilia»-prosjekt tilgjengelig for store masser.

Deler av konserten går dog over hodet på de fleste, «Virus» og «Hollow», som består av en messende Bjørk til et bakteppe av atonale orgeltoner, blir en tanke for mye for de fleste.

Men alt i alt er det  visuelt praktfult, musikalsk utfordrende og ganske underholdende, selv om deler av konserten hadde gjort seg bedre som en performance i en kunsthall.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media