Ingen hovedmotstandere

Å lansere Arbeiderpartiet som et 'klart alternativ' til Frp er nesten lattervekkende.

Jens Stoltenberg har utpekt Carl I. Hagen til sin hovedmotstander i den valgkampen som alt er i gang. Han mener at forholdet mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet representerer de klareste kontrastene og sterkeste motsetningene i norsk politikk.

Hvis dette var tilfellet, kunne vi se framtida for det norske parlamentariske demokratiet lyst i møte. Demokratiet fungerer bare når velgerne har klart forskjellige alternativer å velge mellom, og en behøver ikke å være ekspert på politisk analyse for å se at det har ikke norske velgere hatt på svært lenge. Vi bør innse at vårt politiske system nå er oppe i en alvorlig krise, og det skyldes nettopp at velgerne ikke står overfor klare alternativer. Det har vi stort sett gjort gjennom hele vår demokratiske glansperiode - fra ca. 1880 til ca. 1980.

Et utgangspunkt kan være at forskjellene innen partiene er blitt viktigere enn forskjellene mellom dem. Den politiske forskjellen mellom hovedfløyene i Arbeiderpartiet er langt større enn forskjellene mellom DNA og sentrumskoalisjonen, eller mellom DNA og Høyre. Den største og viktigste kontrasten vi i dag har i norsk politikk, finner vi mellom kretsen rundt Stoltenberg/Jagland og opposisjonen i partiet, som stort sett sier nei til EU, forsvarer de sosialdemokratiske velferdsordningene og går mot privatisering av naturressurser og andre former for statlig og felles eiendom. Dette er ingen hovedforklaring på tapet i oppslutning, men det er lett å forstå at det er vanskelig for mange å stemme på DNA, fordi de ikke vet om de i så fall støtter Stoltenberg eller hans motstandere i partiet. Den gamle koalisjonen mellom arbeidere og småbrukere, som hadde mange sammenfallende og få motstridende interesser, er nå blitt en arena der det foregår en kamp mellom uforenlige interesser.

Fullt så galt er det kanskje ikke i sentrumskoalisjonen, men heller ikke der vet en hva slags politikk en støtter ved å stemme på den. Programmet fra Voksenåsen viste seg i praksis å være en meget dårlig pekepinn om hva koalisjonen ville gjøre. Der ble det for eksempel lovet å gjenåpne kystens ressurser for kystfolket, men det klarte selvfølgelig Røkkes kamerater i regjeringen å forhindre. Stort sett var motsetningene i koalisjonen så sterke at teknokratiet i Finansdepartementet bestemte politikken, med finansministeren som talerør, slik det gjorde under G. H. Brundtland, og som det vil gjøre under nye borgerlige koalisjoner.

Selv lille SV, som for noen år siden var et klart alternativ for oss på venstresida, har klart å gjøre seg utydelig. Erik Solheim har vel nærmest beklaget at EU-motstanden har stått så sterkt i partiet, og ledelsen har også klart å skape det inntrykk at SV mener det samme som alle de andre partiene om NATO som verdenspoliti.

Å lansere Arbeiderpartiet som et «klart alternativ» til Frp er nesten lattervekkende. Bortsett fra historien og retorikken er vel heller likhetene frapperende. Den liberalistiske eliten i Frp er like ivrig etter å «modernisere» vårt samfunn som Stoltenberg og hans venner, og fremmedfrykten er omtrent like sterk blant velgerne: Frp har lenge vært DNA-velgernes foretrukne alternativ til eget parti, om vi skal tro valgforskerne.

Et fungerende demokrati innebærer at vi på valgdagen kan få til en ny politikk, om mange nok av oss er misfornøyde med den gamle. Men det forutsetter altså at valget står mellom klart forskjellige, forpliktende programmer, som er skapt gjennom reelle debattprosesser i partiene og forstått av velgerne.

Om vi stiller dette kravet til demokratiet, burde det være lett å se at mange gamle og gode demokratier er i krise. I USA er begge partiene i praksis nesten identiske med hensyn til økonomisk politikk, og under et topartisystem fører det til politisk apati og synkende valgdeltakelse. EU-landene har stort sett flerpartisystemer, men siden unionens politisk immune topporganer i Brussel har full kontroll over den økonomiske politikken, har velgerne ingen mulighet til å avstedkomme endringer ved de nasjonale valgene. Det er den viktigste forklaringa på den europeiske høyrepopulismen, representert ved så destruktive fenomen som Le Pen, Haider og Pia Kjærsgaard.

Carl I. Hagens eksplosive framgang i byenes arbeiderklasse og blant bygdenes restbefolkning må vi derfor forstå som en forutsigbar - om ikke akkurat «sunn» - reaksjon på krisen i vårt demokrati. Som Jörg Haiders appell til østerrikske velgere er blitt forklart med den nesten permanente og uavsettelige koalisjonen mellom den tidligere venstre- og høyresida, som la alt vitalt politisk liv dødt, er oppslutningen om Hagen lettest å forklare med hans outsider-posisjon i forhold til det norske politiske establishment. «Dem lova og lyg, alle i hop,» sier mine gamle naboer på Senja. Hadde vi hatt et topartisystem, ville de ha blitt heimesittere på valgdagen. Men siden Hagen fins, og er så synlig, kan han brukes til å gi det samlete etablissementet, altså alle de gamle partiene, en nesestyver.

Som flere andre observatører av norsk politikk tror jeg ikke at oppslutninga om Frp kan forklares med at så mange flere av oss plutselig er blitt fremmedfiendtlige, materialistiske eller usolidariske. Meningsmålingene er en dom over norsk politikk, ikke et uttrykk for norske velgeres moral eller menneskesyn. Men denne observatøren er i alle fall overbevist om at Fremskrittspartiets maktstilling kan føre oss dypere inn i den politiske krisen, og antakelig primitivisere oss alle som samfunnsmennesker. Det gjelder enten dette partiet får regjeringsmakt eller fortsetter å være et stort og aggressivt opposisjonsparti. Det vil bli enda mindre fristende å være et aktivt deltakende samfunnsmenneske. Mange vil fristes til å gå i «indre eksil» når samfunnsdebatten degenererer til samtaler mellom Sylvia Brustad og Vidar Kleppe.

Det er det parlamentariske demokratiet som har skapt det moderne norske samfunnet (som det vel enda er lov å sette pris på), langt mer enn fossekrafta, handelsflåten og oljen. Innebærer det politiske forfallet, som Hagen bare er et symptom på, at dette demokratiet er en tilbakelagt episode i vår historie, og at vi er dømt til å bli styrt av politisk immune teknokratier?

For noen år siden sa Francis Sejersted at vårt politiske system kunne ha vært reddet dersom Arbeiderpartiet hadde blitt delt i to gjennom EU-konflikten først på 1990-tallet. Da kunne vi ha fått en «moderniserings»-koalisjon av DNAs ja-fløy, Høyre og liberalistene i Frp, og en koalisjon som mente at den relative likheten mellom samfunnsklasser og regioner var verdt å ta vare på. Det er lett å se de teoretiske mulighetene for at det kunne ha gitt velgerne klare alternativer, slik at det igjen ble meningsfullt å delta i partiarbeid, holde seg orientert om politikk og stille seg i kø foran valglokalene.

Men det er også lett å se at det for pasienten kan være umulig å svelge den teoretisk sett løfterike medisinen som dr. Sejersted har ordinert. Hvordan skulle den fraksjonen av Arbeiderpartiet som har okkupert statsministerens kontor kunne klare seg uten den fraksjonen som har satt seg fast i Kommuneforbundet? I alle fall siden G.H. Brundtland overtok DNA har «modernistene» bestemt politikken, og karrieremulighetene motivert tillitsmannssjiktet, mens de fleste velgerne har latt seg styre av partiets gloriøse historie. Det er ingen ting i den situasjonen som vi har hatt siden 1970-tallet, som har motivert partieiere til å utmeisle et klart alternativ, fordi det hittil har lønt seg å prøve å tilfredsstille flest mulig velgere. Det eneste gode som kan tenkes å komme ut av Hagens triumf, er at det sjokket det har gitt vårt politiske establishment kan gi langsiktig tenkende politiske ledere nye ideer.