Ingen jokere i stokken

DEN DANSKE FILMEN Kongekabalen og det norske TV-dramaet med Nils Ole Oftebro som statsminister retter blikket mot makt, lobbying og medier. At det foregår et spill som er tidvis grumset, tilfeldig eller urettferdig, er ingen bombe. For meg tok Kongekabalen opp noe annet og mye tristere. En historie om alle de som er samfunnsengasjert, men som likevel velger bort politikk. Fordi man vet at en selv, ens familie, kjæreste eller venner ikke er Blenda-hvite og kan bli hengt ut for det. At det er kjedelig å få homo, hasj eller handicapstempel når grunnen til ditt engajsement er et helt annet. Den snevre maktkamp blant politikkens organisasjonsdyr gjør det heller ikke fristende å søke arbeid i politikk om du er mer opptatt av innhold enn makt.

EN PERSONENsom ikke er nok opptatt av spillet, å ville forhandle med

journalister eller gjøre karriere i partiorganisasjonen, velger derfor fort bort nasjonalt samfunnsengasjement. Gjerne folk som har andre alternativ enn politisk karriere. Som synes krav om feilfrihet er teit. En person som ikke er en strømlinjeformet parodi, men et menneske av kjøtt og blod.

Så sitter vi igjen med politikere som ikke er representative, de evner ikke tenke spesielt nytt og klokt, og de er såpass svake at de er et lett bytte for lobbyister. Dermed flyttes også makt fra Stortinget. Det kan være dumt.

Kongekabalen ga meg tristhet. Jeg skulle ønske flere folk med feil kunne og ville delta. Så kunne vi fått flere jokere i stokken og mer spenning om utfallet.