«Ingen kan frigjøre slaver som ikke ønsker å bli satt fri»

24 år gammel ble Zadie Smith en litterær sensasjon, det nye svarte håpet i engelsk litteratur.

LONDON (Dagbladet): Zadie Smiths nye bok handler om en familie ved et college på østkysten av USA. Kiki er en svart sykehusbestyrer gift med en engelsk litteraturprofessor. Sammen har de tre barn. Så er mannen utro, samtidig med at hans største akademiske rival får et gjesteprofessorat på universitetet. Det er en komedie om familie, om kjærlighet og om kunst. Og ikke minst om klassereiser.

-  Det er noe jeg er fiksert på. Det er umulig å ikke være opptatt av klasse når du bor i England. Det definerer så mye av kulturen her. Og det at jeg selv har endret klassetilhørighet, er kanskje det mest dramatiske som har skjedd i mitt liv.

En katastrofe

-  Hovedpersonen din er en professor i litteratur, mens faren var slakter?

-  Jeg traff mange slike da jeg studerte, professorer med arbeiderklassebakgrunn. Selv er jeg vel en av de siste, for nå har regjeringen innført skolepenger på universitetene. Det er en katastrofe. De tror at foreldre som vil sine barns beste, må kunne klare å skrape sammen tusen pund til skolepenger. Men da skjønner de ikke hvordan det er å komme fra arbeiderklassen. Man setter seg bare ikke i gjeld. Akademikere fra arbeiderklassen kan ikke reise hjem og vise fram hva de gjør. Skriver du om Foucaults teorier, mens faren din er en slakter, er det blitt en avgrunn mellom deg og din far. Det ligger en stor tristhet i det. For svarte mennesker er det enda vanskeligere. I den kulturen forbinder mange utdannelse med hvithet. Utdanner du deg, kaller de deg en kokosnøtt, brun på utsida, hvit inni. Hvor mange hvite barn ville ønske å ta en utdannelse, hvis det betød at de ikke lenger kunne komme hjem til sine egne?

Fremmed

-  Betyr det det?

-  I den forstand at du aldri kan bli den samme igjen, ja. Jeg har en gammel venn fra skolen. Alt jeg gjør og alt jeg er er helt fremmed for henne nå. Jeg husker da jeg første gang kom inn i et middelklassehjem. Der var det en stor krukke de slang mynter i. Slikt fantes ikke der jeg vokste opp. Hadde du en mynt, trengte du den.

KLASSE: Det er umulig å ikke være opptatt av klasse når du bor i England, sier Zadie Smith. Det er da også tema i hennes nye bok «Om Skjønnhet». Foto: SCANPIX
KLASSE: Det er umulig å ikke være opptatt av klasse når du bor i England, sier Zadie Smith. Det er da også tema i hennes nye bok «Om Skjønnhet». Foto: SCANPIX Vis mer

Zadie Smith bor nå i et erkeengelsk rekkehus i en stille gate på Londons vestkant. Når man ringer på, blir man først møtt av husets urengelske kjæledyr, en vilter liten mops med det kongelige navnet Maud. Stuen hun tar imot i er mer shabby enn chic, på veggene henger det - i stedet for bilder - en lang rekke gamle speil.

Hun brøt igjennom lydmuren med sin debutroman «Hvite tenner», bare 24 år gammel. Nå kommer hun med sin tredje roman «Om skjønnhet». Den kommer på norsk i disse dager, men er allerede møtt med jubel fra engelske anmeldere, som alle hyller hennes språk. Det er samtidig skarpt, vittig og følsomt. Boka er nesten 600 sider lang familieskildring, og samtidig en universitetsroman og en roman om kunstsyn og politikk.

-  Hvor lang tid tok det deg å skrive boka?

-  Jeg skrev det aller meste mellom januar og april i fjor. Det er alltid slik med meg, det tar lang tid å komme i gang, men når jeg først begynner går det fort. Selv om man bare skriver 400-500 ord om dagen, rekker man å skrive en roman som dette på 4-5 måneder. Og fem hundre ord trenger ikke ta mer enn et par timer. Jeg tror folk overdriver hvor slitsomt det er å skrive.

En storleser

-  Hvor tidlig begynte du å skrive?

-  Jeg har alltid skrevet, men aldri mye. Et mer relevant spørsmål er når jeg begynte å lese. Jeg har alltid vært en storleser, og begynte å skrive da jeg hadde nådd en kritisk masse med leste bøker. Det aller første jeg skrev var pastisjer av Agatha Christie eller av Wodehouses Jeeves-historier. Instinktet mitt har visst alltid vært å plagiere. Jeg har aldri syntes at å ha en egen forfatterpersonlighet har noen særlig verdi.

-  Hva har verdi for en forfatter?

-  Hardt arbeid. Men din unike «deg-het» som forfatter, interesser meg ikke. Mikroskopiske detaljer fra forfatternes egen ungdomstid kjeder meg.

-  Hva gjør romaner med lesere?

-  Når de fungerer, endrer de noe i deg. Romaner lar deg se verden på nytt, ved at du kan gå inn i livet til andre mennesker. Slik kan du se livet og samfunnet fra en annen posisjon enn din egen. Er du en god leser, ensom ikke bare leser for underholdning, skapes du også av de bøkene du leser. Romaner blir en øvelsesverden der du kan lære deg en etikk.

Trente lesere

-  Det er ofte store smaksforskjeller mellom kunstakademikere og vanlige folk?

-  Ja, men vanlige folk liker mye dritt, også. Ei bok er ikke et stort kunstverk bare fordi den har solgt 40 000 eksemplarer. Det er et totalt antiintellektuelt argument. Du har en bred gruppe som leser «Da Vinci-koden» og bare vil bli underholdt, på samme måte som man kjøper en hamburger eller en ny kjole. Men så har du dem som har trent seg opp som lesere. De blir omtrent som amatørmusikere. Siden de selv virkelig arbeider med musikken, får de en dypere innsikt.

-  Din mann er lyriker, og du låner hans dikt som diktene til en kvinnelig poet i din bok. Er ikke det litt merkelig?

-  Kjønnsproblematikken i det har jeg aldri tenkt på. Jeg ville at Claire skulle være en god lyriker, og hadde jeg skrevet diktene hennes, hadde hun blitt riktig dårlig. Det var greit for ham, og så var det praktisk. Siden han er min mann, slipper jeg å betale for bruken.

-  Har han lest boka din?

-  Han leser mens jeg skriver. Men jeg tror ikke han har lest boka da den var ferdig. Det forstår jeg godt. Han var vel utslitt etter å ha lest den i så mange utkast.

Genetisk fakta

-  Gir det mening å spørre om du ser på deg selv primært som en engelsk forfatter eller en svart forfatter?

-  Det er som å spørre om jeg tenker på meg selv som en person med armer eller bein. Begge er en del av meg. Men mens nasjonal tilhørighet er et valg, er farge bare et genetisk fakta.

-  Det slår meg at de unge kvinnene i din bok ikke akkurat er feminister?

-  Vel, Kiki, Howards kone, er en feminist. Men de unge står fjernt fra feministiske idealer. Det er vel fordi jeg føler at mange unge kvinner i dag ikke har noe forhold til feminismen. De erklærer gjerne offentlig sin totale mangel på interesse for emnet.

-  Hvordan er det blitt slik?

-  Feminisme er de siste åra blitt solgt inn til dem som noe irrelevant. De er truffet av motbølgen, og har lært seg å elske sin undertrykkelse. Noen fargede elsker å si «nigger», noen jenter elsker å strippe for magasinene. De føler at de tar makten ved å gjøre «det de selv vil». Det er selvsagt et patetisk eksempel på falsk bevissthet, men det er ingen som orker å motsi det språket lenger.

Det var nettopp et program på radioen, om framvekst av slaveklubber i England, der kvinnene er sine menns slaver, dras rundt i lenker og piskes og slikt. Og når de ble spurt om ikke dette var litt problematisk, svarte de at kvinnene gjør det av sin egen frie vilje. Og da skal liksom diskusjonen slutte. Velger du din egen undertrykkelse, er alt greit. Det er klassisk senkapitalistisk idé, at alle handlinger er frie valg.

-  Men kvinnene og mennene i din bok lever svært forskjellige liv?

-  Kvinner klager ofte over at menn bedrar dem, eller forsvinner med en yngre kvinne, når de kommer til en viss alder. Men det finnes også en annen måte å se det på. Når menn fyller femti, opplever de ofte en fryktelig ydmykelse ved det å bli gamle. Det var ikke morsomt å være president Clinton, der han ble tatt på fersken som en unge. Slikt ville aldri skje med Hillary Clinton. Kvinner har det ofte vanskeligere når de er unge, men blir sterkere når de blir eldre. Jeg ser med entusiasme fram til å bli gammel. Da kan vi kvinner bli bedre kjent. Unge kvinner konkurrerer så intenst at de ikke ser hverandre.

-  Og det er bare fordi kvinner er objekter for menn?

-  Nei, det er noe i vår egen kultur. Det ville ikke hjelpe om så alle menn forsvant fra samfunnet. Det lever sitt eget liv.

Oppgitt feminist

-  Du får det til å høres som noe man ikke kan gjøre stort med?

-  Jeg kan ikke bruke tid på å slåss for unge kvinner, hvis de ikke selv vil bidra. Jeg er en oppgitt feminist. Hvis jenter drømmer om å bli glamourmodeller, kan ikke jeg bry meg med det. Det er ikke noe poeng. Postfeministiske kvinner sier de er lykkelige, men vi har aldri hatt så mye anoreksi, bulimi eller selvmord blant kvinner som nå. Men ingen kan frigjøre slaver som ikke ønsker å bli satt fri. De får leve sine liv, og så lære av det. Så får vi helles møtes når vi blir gamle.

Les anmeldelsen her.

Torsdag 1. juni møter Dagbladet.nos journalist Zadie Smith. Still spørsmål til forfatteren her: